Tverrfaglig om boligsosialt arbeid

Anmeldt av
Håvard Aaslund

Førsteamanuensis, OsloMet – storbyuniversitetet, Institutt for sosialfag

Fakta om boka

Asgeir Solstad, Kim Astrup, Trond Bliksvær, Inger Lise Skog Hansen, Marit Iversen, Alice Kjellevold, Viggo Nordvik og Jardar Sørvoll (2021). Boligsosialt arbeid. Universitetsforlaget (2021)

Boligsosialt arbeid og boligsosial politikk er politisk aktuelt for tiden, med den fortsatt relativt nye strategien «Alle trenger et trygt hjem» og ny boligsosial lov på trappene. Denne boken treffer dermed tidsånden godt, og som forfatterne påpeker er det 16 år siden sist det utkom en introduksjon til boligsosialt arbeid, nemlig Thynnes’ bok med samme tittel. 2021-versjonen henvender seg som denne både til forskere, fagfolk og studenter. Boka er på 227 sider og består av 10 kapitler med ulike forfattere. Boken er skrevet av forfattere med bakgrunn i sosialt arbeid, samfunnsøkonomi, sosiologi, historie og jus, og spenner over et bredt felt fra, politikkutforming og makroøkonomi til praktiske prosjekter og relasjonen mellom brukere og tjenesteytere. Boken virker å forsøke å oppheve den klassiske antologiens utfordringer med sammenheng. Her er alle bidragsyterne listet som forfattere på forsiden, og de fleste kapitlene henviser fram eller tilbake til andre kapitler, noe som gir en viss helhetlig følelse. Samtidig minner mye av innholdet mer om en klassisk antologi, med et innledningskapittel og ulike bidrag med ganske ulik skrivestil og separate litteraturlister. Det er heller ikke noe oppsummerende kapittel. Til sammen gir dette et litt uklart bilde av forfatternes bidrag i helheten, og hvem som er målgruppen.

Innledningskapitlet og kapittel nummer to er i stor grad praktisk orientert. Deretter følger tre mer teoretisk baserte kapitler, før de kommer noen mer empiriske bidrag i siste halvdel. I innledningskapitlet går Inger Lise Skog Hansen og Asgeir Solstad opp løypa når det gjelder forholdet mellom boligsosial politikk og boligsosialt arbeid. De peker på sentrale utviklingstrekk, aktører og forholdet mellom politikk, marked og praksis, før de presenterer bokens oppbygning. Kapittel 2 er ført i pennen av Asgeir Solstad. Her legges grunnlaget for en bred forståelse av boligsosialt arbeid fra boligframskaffelse og planlegging, til virkemidler og oppfølgingstjenester. Kapitlet gjennomgår sentrale utviklingstrekk, lov- og planverk og kommunale oppgaver. Det avslutter med å presentere noen konkrete eksempler på lokale boligsosiale tiltak, og viser på den måten godt sammenhengen mellom politikk og praksis. Dermed blir dette en god introduksjon der forholdet mellom boligsosialt arbeid, boligpolitikk og sosialt arbeid blir tydelig beskrevet.

De tre neste kapitlene tar som nevnt opp ulike teoretiske tilnærminger til å forstå det boligsosiale arbeidet. I kapittel 3 av Inger Lise Skog Hansen presenteres ulike teoretiske perspektiver for å forstå bolig som en grunnleggende levekårsfaktor. Kapitlet er et godt eksempel på bokas ambisjon om å sette boligsosialt arbeid inn i en større ramme av levekår, arbeid og utdanning. I kapitlet blir dette perspektivet stilt opp mot boligen som en vare på markedet, og knyttes til ulike temaer som oppvekst, rus og psykisk helse, med fokus på kommunalt lovverk. Kapitlet posisjonerer seg i et sosialt investeringsperspektiv, og delen om sosial kapital kunne muligens vært utviklet noe mer, men kapitlet er godt og viser sammenhengen mellom bolig og andre levekårsutfordringer på en pedagogisk og treffsikker måte.

I kapittel 4 anlegger Viggo Nordvik, Jardar Sørvoll og Kim Astrup en spennende og ambisiøs drøfting av begrepet «vanskeligstilte på boligmarkedet». Kapitlet redegjør for den historiske bakgrunnen til begrepet, og presenterer kapabilitetsbegrepet til Amartya Sen, som en vei inn til å forstå «vanskeligstilthet». Dette grepet er både innovativt og vellykket og fungerer til en viss grad som en bro over ressursorienterte forståelser og mer evneorienterte forståelser. Videre drøftes hvordan definisjoner henger sammen med politikkutforming og forskningsinteresser på svært gode måter. Samtidig skiller kapitlet seg litt ut i boken, med en del innforståttheter, tyngre språk og noen skrivefeil. Dette er litt synd siden dette er en diskusjon som i høyeste grad også er relevant for de mer praktisk orienterte leserne. Kapittel 5 fortsetter på mange måter der forrige kapittel slapp. I dette kapitlet tar Jardar Sørvoll og Viggo Nordvik med seg kapabilitetsbegrepet og ser på boligsosiale virkemidler i et teoretisk lys. Kapitlet er ambisiøst og drøfter både begrunnelsene for å intervenere på boligmarkedet, kategorisering av virkemidler og ulike intenderte og uintenderte effekter av virkemidlene. Kapitlet munner ut i en diskusjon om hvordan virkemidler bør utformes. Både denne delen og delen om uintenderte effekter er gode bidrag til å ta opp temaer som har vært gjenstand for forskning og debatt de siste årene, men som ikke i like stor grad er formidlet for et bredere publikum. Samtidig kunne med fordel enkelte økonomiske begreper vært forklart litt mer også i denne delen.

Bokas andre halvdel har en mer empirisk tilnærming og først ut er kapittel 6 der Inger Lise Skog Hansen presenterer forskning om Housing First. Kapitlet presenterer kvalitative intervjudata fra både brukere og ansatte i Housing First. Det gir interessante og viktige bidrag som belyser brukernes boligønsker, syn på endring og syn på anerkjennelse. Disse suppleres av ansattes beskrivelser av praksis og hjelperollen, noe som bidrar til gode og tykke beskrivelser av praksis innenfor denne modellen. Samtidig drøftes også noen begrensninger ved modellen, og hvordan man kan forstå selvbestemmelse som et relasjonelt fenomen. Kapitlet i seg selv er svært godt, men boka som helhet kunne med fordel inkludert andre bidrag om medvirkning også. I likhet med de fleste andre områder har medvirkning etter hvert blitt et sentralt perspektiv også på det boligsosiale feltet, både individuelt og kollektivt, og så vel når det gjelder tjenester, nabolag, politikk og på organisasjonsnivå.

I kapittel 7 skriver Trond Bliksvær om funksjonshemming og etablering i et boligsosialt perspektiv. Kapitlet bygger på livsløpsdata fra Levekårsundersøkelsen. Kapitlet presenterer solide og interessante data og knytter seg spesielt godt til bokas overordnede levekårsperspektiv. Her diskuteres forholdet mellom boligpolitikk og omsorgspolitikk, og kapitlet tar opp temaer om tidspunkt for utflytting, flyttegrunn, førstegangsbosted, disposisjonsform og etableringsprosessen som helhet. Kapitlet er svært vellykket og diskusjonen gir vesentlige bidrag til forståelsen av forholdet mellom normalitet, politikk og forskning som er overførbare til mange andre grupper.

I kapittel 8 skriver Marit Iversen og Asgeir Solstad om boligpolitiske planer, et tema vi har savnet litteratur om innenfor sosialt arbeid. Kapitlet tar for seg det politiske og juridiske rammeverket og beskriver godt de ulike aktørene i planleggingen, og relevante lovverk. Kapitlet oppsummerer relevant forskning om planlegging og presenterer to kasus, som illustrerer planarbeidet godt. Kommunenes utfordringer og kompleksiteten i planarbeidet, samarbeid og tverrsektoriell kompetanse blir også diskutert.

Kapittel 9 berører også et tema vi har savnet god studentlitteratur om, nemlig den internasjonale trenden omkring rett til bolig. Alice Kjellevold beskriver godt de juridiske forholdene rundt dette, og tar til orde for at retten til egnet bolig – ikke bare midlertidig husvære – bør styrkes i norsk lovgivning. Argumentene for dette er i og for seg å finne i alle bokas kapitler og koplingen til levekår, men kapitlet tydeliggjør både viktigheten av bolig for verdighet og livskvalitet, at veien til en slik rett ikke nødvendigvis er så lang, gitt de forpliktelser kommunen allerede tar på seg, og at spørsmålet er for viktig til å være et lokalpolitisk spørsmål.

I siste kapittel tar Jardar Sørvoll for seg boligpolitikken i fortid, nåtid og framtid. Kapitlet gjør rede for boligpolitikken fra etterkrigstiden fram til nå. Sentralt i kapitlet er «den boligsosiale vendingen» et begrep som allerede har vært henvist til i det fleste kapitler i boka. Derfor kan det synes litt pussig at dette kapitlet kommer til sist, men forklaringen er trolig at kapitlet også peker framover mot mulige nye endringer. Uansett er den aktørbaserte analysen av systemskiftet svært grundig og god, plassen tatt i betraktning, og løfter fram ulike interesser og drivkrefter. Kapitlet skisserer fire grunntrekk i norsk boligpolitikk, og posisjonerer kortfattet norsk boligpolitikk i europeisk sammenheng. Kapitlet gir en interessant oversikt over utviklingen og hovedaktørene i et politisk skifte som ofte overforenkles.

Samlet sett er boka innsiktsfull og har samlet mange viktige fagpersoner på det boligsosiale feltet mellom to permer. For oss som underviser i emnet, er det kjærkomment med et enhetlig bidrag, og studentene vil med stor sikkerhet sette pris på å lese en sammenhengende bok og ikke bare forskningsartikler. Flere av bidragene tar også opp temaer som vi har savnet god oppsummerende studentlitteratur om. Samtidig er stilen og språket litt varierende, og enkeltkapitlene tar litt forskjellig utgangspunkt når det gjelder hvilke forkunnskaper som forventes av leseren. Tatt i betraktning de mange forfatterne og ulike disiplinene som er representert, er dette forståelig, men et avsluttende og samlende kapittel ville kanskje gitt helheten et ekstra løft. Alt i alt må det sies å være et svært vellykket bokprosjekt som tar opp stafettpinnen fra 2004, og fører den et godt stykke videre.