Tilsynsførere trenger kompetanse

Sollaug Burkeland

Sosiolog og høgskolelektor, Høgskolen i Bergen, Avdeling for helse- og sosialfag, Institutt for sosialfag og vernepleie

sollaug.burkeland@hib.no

De siste tre årene har jeg jobbet som tilsynsfører ved samvær i barnevernssaker. Jeg har jobbet fulltid som tilsynsfører og hatt mange saker. Det er den kommunale barnevernstjenesten som har vært min oppdragsgiver. Jeg er utdannet sosiolog og har min bakgrunn fra høgskolesystemet hvor jeg har jobbet som høgskolelektor ved sosionom- og barnevernsutdanninger. Jeg er slik sett en tilsynsfører med «høy kompetanse».

Dette debattinnlegget tematiserer en rolle innenfor barnevernfaglig arbeid som det er forsket svært lite på og skrevet lite om. Det finnes ingen skriftlig veileder for utøvelsen av rollen eller noe kursopplegg, slik tilfellet er for tilsynsførere i fosterhjem. Det er ingen kompetansekrav. Dette mener jeg er problematisk med utgangspunkt i de roller som tilsynsfører skal utøve og de vurderinger som må gjøres fortløpende under samvær.

Debattinnlegget starter med å beskrive hva tilsyn ved samvær handler om og hvor komplekse samværssituasjoner er, før jeg beskriver hvordan en tilsynsførers arbeidshverdag kan se ut. Deretter tematiserer jeg en del av rollene tilsynsfører har, roller som ofte kan være i konflikt med hverandre, for eksempel at vi både skal gjøre observasjoner og være «flue på veggen» samtidig som vi skal gi barna trygghet. Det neste jeg kommenterer er noen konsekvenser av disse beskrivelsene. Bør vi for eksempel skille mellom tilsynsførers funksjon ved samvær som finner sted før omsorgsspørsmålet har vært til behandling i fylkesnemnda og tilsynsførers oppgaver ved de samvær som finner sted etter en omsorgsovertakelse? Et sentralt fenomen som trekkes fram er hvorvidt samvær alltid er til barnets beste.

Samvær og tilsyn ved samvær

Barn og foreldre har rett til samvær med hverandre etter en omsorgsovertakelse hvis ikke annet er bestemt. Dette er hjemlet i Lov om barneverntjenester av 1992 § 4-19 første ledd. Sentrale verdier som ligger til grunn er antagelsen om at det biologiske båndet mellom barn og foreldre er sterkt og at barna skal oppleve kontinuitet i livene sine (se for eksempel redegjørelser rundt dette i NOU 2012: 5). Samvær skal være til barnets beste. Samvær kan ha forskjellige funksjoner for foreldre og barn, og alle avgjørelser om samvær er komplekse (Haugli og Havik 2010). Spørsmål som må vurderes i samværsspørsmål er: Hvordan er forholdet mellom barna og foreldrene i dag? Hvordan ser framtidsperspektivet ut? Skal tilknytningen bevares eller skal barna og foreldrene bare ha kjennskap til hverandre? Samvær mellom barn og foreldre kan på bakgrunn av slike vurderinger ha svært forskjellig hyppighet. Jeg har erfart at hyppigheten varierer fra to ganger i året til månedlige samvær. Beslutninger om samværsomfang er også en pågående prosess (Haugli og Havik 2010). Endringer gjøres etter som tiden går og barna blir eldre, i takt med barnas, fosterforeldrenes og biologiske foreldres ønsker og ut fra endringer i holdninger og verdier i samfunnet (jamfør debatten rundt det biologiske prinsipp). Det er fylkesnemnda og domstolene som fastsetter omfanget av samvær. Barneverntjenesten kan øke samværet dersom de vurderer det som bra for barnet, men de kan ikke redusere samværsomfanget.

Det er vanlig at det settes inn tilsyn under samvær i barnevernssaker. Dette gjelder både i perioden etter en akuttplassering (jamfør §4-6 i Lov om barneverntjenester) og når barnevernet overtar omsorgen etter Lov om barneverntjenester §4-12. Dersom et barn plasseres akutt kan det ta opp mot et halvt år før saken blir endelig behandlet i fylkesnemnda. I denne perioden finner det vanligvis sted samvær ofte, fordi tilknytningen mellom barn og foreldre skal bevares dersom barna skal tilbakeføres til foreldrene etter fylkesnemndsbehandlingen. Det er fylkesnemnda og domstolene som har kompetanse til å pålegge tilsyn. Å pålegge tilsyn må handle om at det er nødvendig for at barnet skal oppleve trygghet under samvær (Haugli og Havik 2010). Tilsyn er et stort inngrep i kontakten mellom barn og foreldre. At det er et inngripende tiltak kan, i følge Haugli og Havik (2010), forsvares med argumentet om at alternativet til tilsyn i mange saker er samværsnekt.

Som tilsynsfører ved samvær er jeg i de fleste saker til stede under hele samværet. Jeg møter ofte foreldrene før samvær for å avklare om de helsemessig er i stand til å gjennomføre samvær. Under selve samværet er observatørrollen den mest framtredende, samtidig som jeg skal trygge barna. I etterkant skriver jeg rapport til barneverntjenesten. Vitneoppgavene for fylkesnemnda og domstolene er også sentrale. Tilsynsfører er nesten alltid alene med familiene under samvær, også i saker hvor konfliktnivået er høyt og muligheten for trusler og kidnapping er til stede.

Samværets kompleksitet

Samvær i regi av barnevernet er en spesiell form for kontakt mellom barn og foreldre. Hvordan kan man etterstrebe naturlighet som forelder når man blir overvåket? Som vitne får jeg ofte spørsmål fra foreldrenes advokat om de uheldige samspillsekvensene jeg har observert handler om at dette er en kunstig situasjon. Det er lett å forstå behovet for å stille et slikt spørsmål. Tilsyn under samvær kan altså bety et stort inngrep overfor foreldrene, og det påvirker kontakten under samværet (Haugli og Havik 2010).

Foreldrene får i mange tilfeller en plan for aktiviteter under samvær, utarbeidet av barneverntjenesten. Dersom det av barnevernfaglige eller juridiske grunner ikke bør finne sted samvær verken i fosterhjemmet eller i biologiske foreldres hjem blir det spesielt viktig at barneverntjenesten utarbeider en plan for samvær. Grunner til at det ikke bør finne sted samvær i fosterhjemmet eller i biologiske foreldres hjem kan være konfliktsituasjoner, at barna bor på sperret adresse eller opplevelser barna har hatt i sine tidligere hjem. Da må samværet foregå på nøytral grunn. Vanlige aktiviteter under samvær er matlaging, spill, bowling, lekeland, kino, turer osv. Det kan ofte være viktig å gi foreldrene ansvaret for å tilrettelegge for meningsfylte samvær fordi det da vil være mulig å vurdere foreldrefunksjoner på flere områder. Foreldre har imidlertid ofte både fysiske og psykiske helseplager som umuliggjør mange aktiviteter og som også begrenser i hvilken grad de greier å planlegge for gode samvær.

Mange samvær er vanskelig gjennomførbare. Det kan være mange årsaker til dette; det kan være at foreldrene ikke klarer å tilrettelegge samvær eller at planer som er utarbeidet av barneverntjenesten ikke følges. Det kan videre være vanskelig å gjennomføre samvær fordi foreldrene ikke klarer å være trygge voksenpersoner, de kan begynne å gråte og vise sterke følelser slik at barna blir urolige. Barna viser ofte tegn på at de ikke har det godt både før, under og etter samvær, og samvær kan derfor være vanskelig å gjennomføre fordi barna har mye motstand i seg. Tegn jeg kan observere er utagering i form av spark og slag, at barna begynner å bruke skjellsord eller at de begynner å gråte. Jeg har også observert at barn legger seg ned på gulvet og nekter å reise seg, at de blir svært urolige (at de turner og danser i to timer) eller at de tvert i mot blir svært tause og trekker seg unna de voksne. I slike situasjoner er det vanlig at foreldrene ikke klarer å trøste barna eller korrigere atferden deres. Jeg har også vært tilsynsfører under gode samvær, men min erfaring er at mange samvær preges av begrensninger hos foreldrene i forhold til å gjennomføre meningsfylte samvær, samt vanskelige følelser hos barna, som angst, nervøsitet, sinne og skuffelse. Bildet er nok mer nyansert. Ettersom jeg er en tilsynsfører med høy kompetanse har jeg fått vanskelige saker.

Bør det alltid finnes vedtak om samvær?

I noen saker har jeg vurdert det slik at det ikke burde finnes vedtak om samvær. Dette handler om foreldre som er i svært dårlig form under samvær, for eksempel foreldre med sammensatte rus- og psykiatriproblemer og foreldre som gang på gang ikke stiller til samvær og som skuffer barna sine. Det handler også om tilfeller der barn har sterke reaksjoner både før og etter samvær, for eksempel i form av selvskading, søvnproblemer og utagering. Terskelen er slik jeg ser det svært høy for å nekte foreldre samvær. Da motiveres barn til å gjennomføre samvær selv når de uttrykker sterk motvilje både verbalt og kroppslig. De motiveres av barneverntjenesten, av fosterforeldre, av tilsynsfører og av biologiske foreldre. Dette kan være vondt for oss voksne som kan føle oss presset til å tilrettelegge for samvær som vi vet blir emosjonelt belastende for barna. Dette er en utfordring som også finnes i foreldrekonfliktsaker som havner på barneverntjenestens bord (Jevne og Ulvik 2012), for eksempel som et resultat av at bostedsforelderen er bekymret for barnets situasjon når det har samvær med den andre forelderen. Jevne og Ulvik (2012) diskuterer den fortvilelsen barnevernarbeidere kan oppleve i slike saker når både bostedsforelder og barnevernet er bekymret for barn som for eksempel har samvær med alvorlig psykisk syke foreldre uten tilsyn. Slike saker er vanskelige for barnevernet fordi de reguleres av Lov om barn og foreldre og ikke av Lov om barneverntjenester. Dersom domstolene fastsetter samvær som er i strid med barnevernets faglige vurderinger har barnevernet begrenset handlingsrom.

Tilsynsførers arbeidshverdag

Jeg har jobbet fulltid som tilsynsfører. Det er, slik jeg ser det, viktig å ha en del saker fordi vi som tilsynsførere da opparbeider erfaring og rutine. Det er likevel ikke ukomplisert å ha mange saker. Arbeidsbetingelsene er en viktig faktor her. Som tilsynsførere er vi oppdragstakere og har ikke rettigheter som vanlige arbeidstakere, for eksempel har vi ikke rett til feriepenger eller lønn ved sykdom. Det er en ensom jobb, vi har ikke kolleger og vi har i liten grad oppfølging og veiledning, selv om dette varierer mellom barneverntjenester. Arbeidstiden er stort sett på ettermiddags- og kveldstid, og det er mye helgejobbing. Jeg har forholdt meg til kommunens satser når det gjelder lønn og får ikke noe ekstra for å jobbe kveld eller helg. Det emosjonelle kan være tøft å forholde seg til. I mange tilfeller har jeg møtt foreldre i krise, foreldre som er ruset, foreldre som har en voldshistorie og barn som er redde og gruer seg til samvær. Jeg har som regel møtt foreldrene på nøytral grunn, i noen sammenhenger uten at vi har hilst på hverandre i forkant. I akuttsaker kan det for eksempel være vanskelig å få avholdt et oppstartsmøte. Tilsynsfører er ofte uønsket. Jeg har blitt utsatt for trusler og fysiske angrep, og i slike situasjoner skal jeg både tenke på barnas sikkerhet, egen sikkerhet og eventuelt tilkalle hjelp. Tilsynsfører er omtrent alltid alene med familiene ved samvær. Under disse arbeidsbetingelsene er det de forskjellige rollene som tilsynsfører skal utøves.

Hvilke roller har en tilsynsfører?

Som tilsynsførere skal vi gjøre observasjoner av samspill mellom barn og foreldre. Barneverntjenesten trenger gode observasjoner å underbygge sin argumentasjon med, både i spørsmål om omsorgsovertakelse og med hensyn til samværsomfang. Jeg vil argumentere for at disse observasjonene må sees i lys av faglighet. Observasjon er i seg selv et fag og dette bør tilsynsfører være bevisst på. Vi må jobbe strukturert for å gjøre gode observasjoner. Observasjon kan defineres som oppmerksom iakttakelse, og disse iakttakelsene skal være systematiske (Løkken og Søbstad 1999). Det handler om å være skjerpet og vite hva vi skal se etter. Hva er det som fanger vår oppmerksomhet og hvorfor? Vi må ta høyde for hva «støy» gjør med observasjonene våre, for eksempel dersom foreldrene er i konflikt med oss, og vi må være innstilt på at observasjonene skal være grunnlag for refleksjoner og nye observasjoner. Persepsjon er grunnlaget for observasjon (Løkken og Søbstad 1999). Persepsjon består av at vi bruker sansene våre og tolker det vi sanser. Vi skaper på denne måten mening og sammenheng, og dette er også en subjektiv prosess. Hvem jeg er påvirker det jeg ser. Dette er det viktig å ha et reflektert forhold til. Egne erfaringer av det vi knytter til «gode barndomsopplevelser» kan være et eksempel.

Observasjonene må senere gis mening ved å se dem i lys av barnevernfaglige og psykologiske teorier, som kategoriene foreldrefunksjoner og kunnskap om tilknytningsformer kan være eksempler på. Hvorvidt tilsynsfører skal gjøre slike vurderinger eller om det er saksbehandlere og sakkyndige som skal foreta analysene, er et diskusjonsspørsmål. Min erfaring er at fylkesnemnda og retten også er interessert i mine vurderinger og ikke bare de konkrete observasjonene jeg har gjort. Det er i mange tilfeller tilsynsfører som har gjort flest observasjoner av samspillet mellom barn og foreldre. I noen saker har jeg gjort observasjoner i ti timer per uke i perioder på opp mot et halvt år, for eksempel når barna er akuttplasserte og barneverntjenesten venter på at saken skal bli endelig behandlet i fylkesnemnda. I denne fasen er det viktig å gjøre gode observasjoner for å få kartlagt foreldrenes fungering og barnas reaksjoner under samvær med foreldrene. En tilsynsfører bør derfor ha kunnskap om barn og barns utvikling, om tilknytningsformer og foreldrefungering. Jeg opplever ofte foreldre som er veldig av og på i sin oppmerksomhet mot barna. Barn som opplever ujevn respons fra sine foreldre lærer å forsterke sin atferd for å få oppmerksomhet (Kvello 2010). Dette er et eksempel på hvordan kunnskap om barns utvikling kan gi innsikt i observasjoner under samvær.

En videreføring av rollen som observatør er nettopp at tilsynsfører skal vitne i fylkesnemnda og i domstolene ut fra observasjoner av samspill og foreldrefunksjoner. Observasjoner skal tegnes ned, mønstre skal summeres opp, og disse skal presenteres på en oversiktlig måte. Både omsorgsspørsmål og samværsspørsmål er ofte oppe til behandling fordi foreldrene kan reise sak hvert år. Tilsynsførers observasjoner kommer i tillegg til saksbehandleres og sakkyndiges observasjoner, og vi gjør i mange tilfeller langt flere observasjoner og over lengre tid enn de andre fagpersonene.

En annen viktig rolle tilsynsføreren har er å trygge barna og eventuelt avbryte samværet om det blir for ille. Etter samværet skal man i forlengelsen av dette hjelpe barna å sortere følelser og bearbeide opplevelser (Haugli og Havik 2010). Dette krever kunnskap og kompetanse om å samtale med barn om vanskelige tema. Det er også aktuelt å informere beredskapsforeldre og fosterforeldre om hendelser under samværet. De som barna bor hos er de som i sterkest grad kan hjelpe barna med reaksjoner etter samvær.

I en del tilfeller blir det også lagt til rette for at tilsynsfører skal veilede foreldrene før og etter samvær, det vil si å hjelpe biologisk mor og far til å gjennomføre gode samvær. Dette er også en rolle som krever kompetanse. Haugli og Havik (2010) understreker at det bør skilles mellom saker hvor tilsynet handler om kontroll og saker hvor foreldrene trenger veiledning for å få samværene til å fungere. Jeg har ikke opplevd at det gjøres et gjennomtenkt skille her.

Tilsynsfører skal ofte kontrollere foreldrene i forkant av samvær, enten for å vurdere psykisk form eller om forelderen er ruset. Dette er en krevende oppgave som jeg har opplevd som vanskelig å utføre. Hvor går grensa for hva barn skal tåle? Det er flere dilemmaer her: Hva om alternativet, når far er ruset, er at det aldri finner sted samvær fordi far alltid er litt ruset? Hva er best for barnet i en slik situasjon? Er det best for barnet å møte en påvirket far under trygge forhold eller å ikke møte far? Hvilke bilder av fars hverdag vil barnet skape seg da? Lever far, har han det greit, har han et sted å bo, er han i fengsel, får han mat? Dette er eksempler på forestillinger barn i slike situasjoner kan skape seg.

Et siste element jeg vil trekke fram er relasjonsarbeidet med både barn og foreldre. Som tilsynsfører er jeg sammen med familiene ofte, i flere timer av gangen og over en lang periode. Både foreldre og barn vil ha forventninger til rollen min som tilsynsfører. Menneskelig kommunikasjon er komplekst i de fleste sammenhenger (Shulman 2005), og som tilsynsfører i barnevernsaker er det mange faktorer som gjør relasjonsarbeidet utfordrende. Å tune seg inn på det som kan skje og være sensitiv for hva foreldre og barn kan bringe med seg inn i samværssituasjonen er sentralt. Dersom foreldrene for eksempel er fiendtlig innstilt til tilsynsfører, vil det påvirke stemningen under samværet. Konflikten mellom å være hjelper og kontrollør er her svært framtredende. Blir kontrollørrollen for synlig i form av å overvåke og holde seg «tett på» det som skjer, kan foreldrene oppleve det som svært invaderende atferd. I mange saker skal ikke barn og foreldre være alene og jeg skal observere alt som skjer og overhøre alt som blir sagt. Dette kan være i saker hvor barna opplever seg truet av foreldrene, i voldssaker, i saker hvor det foreligger mistanke om seksuelt misbruk eller hvis barna bor på sperret adresse. Etter en runde i retten skal man også klare å ivareta en god relasjon til foreldrene. Relasjonsarbeidet er viktig og i noen saker ekstremt utfordrende.

Tilsynsførerrollen preges av rollekonflikter. Rollekonfliktene handler i særlig grad om at jeg først og fremst skal være observatør samtidig som jeg skal gi barna en trygg ramme rundt samværet. En annen rollekonflikt er konflikten mellom å være kontrollør og hjelper for foreldrene. Foreldrene vet at tilsynsfører er «barnevernstjenestens forlengede arm» og at jeg har myndighet til å avbryte samvær. Samtidig skal jeg bidra til at stemningen blir mest mulig naturlig og holde meg litt i bakgrunnen dersom det er tilrådelig.

Hva bør gjøres med kompetansekrav?

Tilsyn ved samvær er en rolle som består av mange rolleforventninger fra flere aktører. Alle disse rolleforventningene krever fagkunnskap. Det er sentralt å gjøre gode observasjoner og reflektere over disse i lys av spesifikk fagkunnskap. Det bør på bakgrunn av dette finnes kompetansekrav til tilsynsførerrollen ved samvær. Det foreslås mer profesjonalisert tilsyn for barn i fosterhjem i forslaget til endringer i barnevernsloven (Prop. 106 L (2012-2013)). En slik målsetning bør også gjelde for tilsyn ved samvær.

Det bør utarbeides en skriftlig veileder for hva innholdet i tilsyn ved samvær skal være. Det bør også finnes et kursopplegg som trener tilsynsførere i funksjonene de skal oppfylle. Videre bør arbeidsbetingelsene bli bedre. Veiledning og oppfølging av tilsynsførere bør formaliseres.

Det bør diskuteres hvem som skal være arbeidsgiver. Det er ikke gitt at det er det kommunale barnevernet som skal være arbeidsgiver. Det bør finnes ordinære stillinger som tilsynsførere. Og ettersom vi i mange sammenhenger skal være nøytrale observatører kan det være en fordel å skille organisatorisk og forvaltningsmessig mellom tilsynsførere og barneverntjenesten.

Hva med samvær som ikke er til barnets beste?

Barnets beste er ment å være det viktigste prinsippet i den verdimessige konteksten som regulerer barnevernfaglig arbeid. Den viktigste innsikten jeg har fått dreier seg om hva innholdet i et samvær skal være og hvor etisk vanskelig det er å motivere barn for emosjonelt vonde samvær i de virkelig vanskelige sakene. Mine vurderinger på bakgrunn av dette er for det første at det bør gjøres et skille mellom tilsyn ved samvær før omsorgsspørsmålet er behandlet i fylkesnemnda og tilsyn ved samvær etter at omsorgsspørsmålet er avgjort. Observasjonsrollen bør være framtredende før fylkesnemndsbehandlingen, mens rollen med å legge til rette for gode samvær bær være i fokus etter at omsorgsspørsmålet er avgjort. Dette vil være i tråd med anbefalinger i NOU 2012:5 om at foreldre etter en omsorgsovertakelse bør tilbys hjelp til å gjennomføre samvær som er utviklingsfremmende for barnet. Samvær skal være en god opplevelse for barna, og dette bør være i fokus når plasseringen er ment å være permanent. Dette vil imidlertid farge observasjonene, noe som kan være en utfordring i de hyppige tilbakeføringssakene som barneverntjenesten må forholde seg til slik rettssystemet er i dag.

For det andre må de vanskelige og vonde samværene på dagsorden. Hvor går grensen for hva barn skal tåle, og når bør samvær nektes helt? Det biologiske prinsippet står sterkt i Norge selv om dette er et prinsipp som er gjenstand for diskusjon i dag, for eksempel i NOU 2012:5. St.meld. nr. 40 (2001-2002) understreker at tilknytning til biologiske foreldre er en ressurs for barna og verdifull i seg selv. Det slås fast at en viktig verdimessig forutsetning er at biologisk tilknytning er vanskelig å erstatte. På bakgrunn av blant annet den dominans slike verdier har får foreldre samvær med sine barn i de aller fleste barnevernsaker. Når barn som har vært utsatt for voldsbruk over år gruer seg til samvær og frykter at foreldrene skal true eller skade dem, bør det etter min mening ikke finne sted samvær. Dette er en henstilling til fylkesnemnda og domstolene først og fremst.

Jeg opplever at saksbehandlere i barneverntjenesten viser frustrasjon og fortvilelse over manglende myndighet i samværssaker. I saker hvor graden av omsorgssvikt har vært svært stor, og hvor samvær er åpenbart skadelig for barnet, mener jeg at barneverntjenesten oftere må tørre å innstille på samværsnekt når omsorgs- og samværsspørsmål skal behandles i fylkesnemnda og rettsapparatet.

Samvær skal som sagt være til barnets beste. Det biologiske prinsippet er en sosial konstruksjon som i verste fall kan gi føringer til samvær i saker hvor samvær ikke er utviklingsfremmende eller til barnets beste. NOU 2012:5 understreker et nytt prinsipp i barnevernfaglig arbeid som begrepsfestes som utviklingsfremmende tilknytning. Dette viser til en tenkning innenfor barnevernfaglig arbeid som kan gi verdifull innsikt i de utfordringene jeg har pekt på her. Å fjerne barn regelmessig fra trygge relasjoner i et fosterhjem og traumatisere dem i samvær med biologiske foreldre som har utsatt dem for svært omfattende og grov omsorgssvikt er ikke i tråd med et prinsipp om utviklingsfremmende tilknytning.