Sosionomer på barrikadene?

Laila Granli Aamodt

Sosionom/cand.polit.

lailagranli@hotmail.com

Spørsmålet er om denne situasjonen er så ny som noen av oss later til å tro. Kan det tenkes at sosionomene alltid har vært en litt tafatt, forsiktig og dominert yrkesgruppe som stilltiende har latt andre profesjoner representere og profilere sosialt arbeid utad? For eksempel fikk vi i 1985 boka Barn i fare: Omsorgssvikt i familieperspektiv skrevet av to barnepsykiatere (Spurkland & Koppang 1985). Jeg husker at jeg tenkte den gangen at den boka burde vi sosionomer ha skrevet. Den hadde sin forankring i et fagfelt som i hovedsak var dominert av sosionomer og sosialfaglige tilnærmingsmåter. Like fullt var det barnepsykiatere som var blant de første som satte barnemishandling på dagsorden i den offentlige debatten (Hjermann & Sommer 1977, Skjælaaen 1978, Spurkland & Koppang 1985). Men rett skal være rett; I 1984 skrev sosionomen Karin Haarberg Aas sammen med legen Eli Knudsen Ingnes boka Seksuelle overgrep mot barn. Dermed ble incestproblematikken satt på vår faglige dagsorden. Og i 1980 fikk vi Barn uten tilhørighet skrevet av sosionomen Njål Petter Svensson, en bok som skapte store rystelser langt utenfor eget fagfelt. Med denne boka ble begrepet mappebarna skapt.

Grunnlag for artikkelen

Med de ovenfor nevnte spørsmålene i mente, har jeg gått gjennom årganger av fagtidsskriftene Kuratoren og Sosionomen fra 1950- og 60-tallet og merket meg debattinnlegg, fagartikler og møtereferater som formidlet faglige og fagpolitiske temaer skrevet av sosionomer1. Kuratoren, som var medlemsbladet til Sykehuskuratorene forening, kom første gang ut i 1948. I desember 1961 ble dette medlemsbladet også tidsskrift for medlemmene av Norsk Sosionomforbund (NOSO). For å danne meg et bredere bilde av sosionomenes engasjement de første tiårene som profesjonen var under utvikling, valgte jeg også å gå gjennom to årganger av fagtidsskriftet Sosionomen (1970 og 1973). Denne gjennomlesningen gjorde meg nysgjerrig på hva sosionomene de senere årene har skrevet i fagtidsskriftet. Jeg valgte derfor å gå gjennom to årganger av medlemsbladet Fontene (2010 og 2011) og noterte meg innlegg, fagartikler og debattstoff skrevet av sosionomer.1)

Autorisasjon og selvforståelse

De første sosionomene ble utdannet på 1950-tallet etter at Norges kommunal- og sosialskole (NKSH) var etablert. Fra tidligere eksisterte Sosiale Kurser for kvinner som Norske Kvinners Nasjonalråd (NKNS) opprettet i 1920. Kurset hadde som formål «å utdanne kvinner til lønnede stillinger i sosialt arbeid». Dette ettårige kurset ble i 1959 utvidet til to og et halvt år på linje med utdanningen ved NKSH, og i 1967 ble utdanningen ved begge skolene utvidet til tre år. Det var derfor en svært ung og uerfaren profesjon som på 1950-60-tallet påtok seg ansvaret å fylle profesjonelt sosialt arbeid med et praktisk innhold. Ikke rart om mange følte en viss usikkerhet knyttet til det å skulle beskrive denne nye profesjonen og kompetansen som utdanningen ga. Det er derfor interessant å lese et intervju med en av våre pionerer, Rigmor L. Luihn, i Kuratoren i forbindelse med opprettelsen av fylkesvise familievernkontor (Luihn 1963). Som sosialkonsulent i Helsedirektoratet kunne hun med begeistring formidle at en endring i syketrygdloven åpnet for at sosionomenes arbeid i behandlingsteamet hadde blitt refusjonsgivende på linje med legens og psykologens arbeid. Intervjuet med Luihn formidlet hvordan sosionomene på 60-tallet var i gang med å bygge en profesjon som nøt respekt og anerkjennelse blant våre myndigheter. Samtidig foregikk diskusjonen også den gangen om hvordan profesjonelt sosialt arbeid skulle defineres, hvem som kunne kalle seg sosialarbeider og hvilken utdanning som burde kreves. En av våre pionerer, Kikkan Ustvedt, reiste i tidsskriftet Kuratoren spørsmålet om autorisasjon for sosialarbeidere (Ustvedt 1960). Kravet om autorisasjon for sosialarbeidere har siden vært et gjennomgående krav fra sosionomenes side, dels overfor egen fagforening og dels overfor departementet, men uten å ha nådd fram. I dag er det et utvetydig krav fra Fellesorganisasjonen (FO). Analogt med den manglende vilje fra departementets side til å gi sosionomene autorisasjon på linje med for eksempel sykepleierne, er en uttalelse fra en eldre pensjonist som hadde vært sosionom i flere tiår. I et gruppeintervju med seniorsosionomer i Osloavdelingen av FO uttalte denne pensjonisten følgende: «Et hovedpoeng for meg har i alle år vært at vi ikke har greid å definere oss sjøl. Andre har definert oss» (Aamodt 2010, s. 12). Ja, spørsmålet er hvordan andre har definert oss. Som kjent vil vår opplevelse av egenverd, identitet og handlekraft være mye styrt av den anerkjennelse vi kan oppnå utenfra, det vil si fra andre profesjoner, kolleger og myndigheter som vi selv anerkjenner eller gir verdi. Derfor kan en autorisasjon gjøre en avgjørende forskjell med hensyn til vår kollektive identitet og selvopplevelse som sosionomer.

Formidling av kunnskap og kompetanse i det offentlige rom

I 1957 holdt Martha Hana, som var kurator ved geriatrisk avdeling på Ullevål sykehus, et innlegg på et medlemsmøte i Sykehuskuratorenes forening (Hana 1957). Innlegget, som ble referert i fagtidsskriftet Kuratoren, formidlet sosialkuratorens arbeid i et somatisk sykehus. Her kom det fram at sosionomenes arbeid i hovedsak var knyttet til utskriving av pasienter. Sosialkuratoren måtte utarbeide en sosialrapport der pasientens bo- og familieforhold og økonomiske forhold var inngående beskrevet i tillegg til pasientens syn på egen situasjon. Hun framholdt at samarbeid med alle som var berørt av situasjonen var viktig i arbeidet med å tilrettelegge utskrivingen på best mulig måte for pasienten. Brukermedvirkning var den gangen ikke et aktuelt ord, men innholdet av ordet var kjent. Pasienten måtte så langt råd var ta den endelige avgjørelsen for hva som ville være god hjelp for ham eller henne. Så påpeker Hana et forhold som heller ikke i dag er ukjent for sosialarbeidere, men som vi sjelden ser at sosionomer beskjeftiger seg med, nemlig at mange eldre føler seg til overs eller tilsidesatt i samfunnet. Hana mente det derfor var viktig å styrke de eldres tro på egne ressurser mens de var innlagt i avdelingen. Det ville gi den enkelte økt trygghet og tro på egen mestrings- og handlingskompetanse når de senere ble utskrevet til hjemmet. Jeg finner det også interessant at Hana i dette innlegget påpekte de store følelsesmessige omveltningene som alderdommen medfører. Hun nevnte ensomhetsfølelse, isolasjon, følelsen av å være til overs og avhengig av andre. Derfor mente hun det var uheldig å plassere eldre i sykehjem langt borte fra sin bostedsadresse og nærmeste pårørende. Heller måtte sykehjemmene bygges sentralt og nært beboernes nærmiljø. Mitt poeng med å ta fram dette innlegget som beskriver en sosialkurators praksis for over 50 år siden, er å vise hvordan sosionomene den gangen med tydelighet formidlet sin fagkunnskap og praksis. De formidlet hva som var sosialt arbeid og hvilke faglige vurderinger som lå bak praksishandlingene.

Den samme tydelighet kan vi finne i et innlegg i fagtidsskriftet Sosionomen cirka ti år senere. Her er det sosionomenes usikkerhet på egen profesjon, rolle og fag som dannet bakgrunn for innspillet til Sidsel Haga (1970). Hun mente det var viktig å synliggjøre sosionomenes kompetanse overfor myndigheter, ledere og samarbeidsparter. Hun erfarte at mange hadde misoppfattet faget vårt og trodde vi kun «ordner med trygder og slikt». Kanskje så hun en fare i at sosionomene kunne bli oppfattet mer som «trygdeteknikere» enn som utøvere av en sosialfaglig og etisk forankret praksis. Jeg har imidlertid lurt på om sosionomer, spesielt innenfor behandlingsinstitusjoner, har vært for raske til å definere bort arbeidsoppgaver knyttet til trygdesøknader, økonomi og sosialrapporter med den følge at vi har kastet «barnet ut med badevannet». Muligens syntes sosionomene at de mer prosessorienterte behandlingsoppgavene var mer utfordrende og spennende, noe som kan være forklaringen på at mange sosionomer ble omtalt som «mini-psykologer». Kanskje anerkjente ikke sosionomene den betydningen som velferdsordningene representerer for en rekke mennesker og dermed ble det vanskelig å integrere denne forståelsen i praksisutøvelsen. Men klientenes sosiale og økonomiske levekår, samt lovmessige rettigheter, vil alltid ligge til grunn for det sosialfaglige arbeidet.

Haga ønsket å tilbakevise at sosionomene var en dominert profesjon i psykiatrien og beskrev sosionomens praksisutøvelse ved en ungdomspsykiatrisk klinikk. Hun ville synliggjøre sosionomens selvstendige rolle og sosialfaglige arbeid før, under og etter innleggelse og la spesiell vekt på det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet både i teamsammenheng og med lokale instanser på ungdommenes hjemsted.

En kritisk røst utenfra

Til tross for disse og lignende innlegg i fagtidsskriftene der sosionomene framtrer både selvbevisste, faglig engasjerte og som kompetente praktikere, kan vi lese følgende referat fra et foredrag som sosiolog og professor Else Øyen holdt i Sosialt Selskap i Bergen i 1969. Hun kalte foredraget Vårt sosialpolitiske ansvar, og hun sa blant annet:

«Derfor er det også så forbausende at vi så sjelden, for ikke å si aldri, hører sosialarbeiderens stemme når det gjelder utformingen av sosialpolitikken og når det gjelder å gjøre klientenes krav kjent. (…) De er blitt oppdratt, for ikke å si hjernevasket, til en tålmodig, nøytral og tolerant holdning til all avvikende atferd. Alle moralske verdier blir underlagt denne toleransen, og selv når samfunnet begår skrikende urettferdigheter overfor noen av sine egne, så ser sosialarbeideren også på dette med sin nøytrale overbærenhet (Øyen 1970, s.120).

Innlegget kan leses som et varsku og en etterlysning. Hvor er dere, sosionomer? Hun etterlyser vår tilstedeværelse og engasjement for utsatte grupper. Det er dette engasjementet jeg er redd Øyen også ville ha etterlyst i dag, cirka 40 år etter. Hun mente vi var for servile og tilbakeholdne med å konfrontere myndighetene med de skrikende urettferdighetene i samfunnet. I innlegget beskriver hun en rolleatferd som var sterkt påvirket av Freud og psykoanalysen. Ifølge denne tenkningen var det et viktig poeng at vi som profesjonelle inntok en tilbakelent posisjon og framsto som nøytrale, men dog aksepterende, overfor klientene. Samtidig var det i emning en voksende samfunnskritisk bevissthet blant sosionomene på 1970-tallet, noe som førte til heftige debatter, demonstrasjoner og et sterkt samfunnsengasjement. Med andre ord var det ulike fløyer som kjempet om hegemoniet innad i profesjonen.

I det følgende vil jeg vise noe av dette samfunnsengasjementet ved å ta fram et par eksempler fra 1970-tallet som forteller litt om sosionomenes uredde stemme overfor politikere og myndigheter. Innspillene har sin forankring i Lov om sosial omsorg fra 1965.

Sosionomen som talsperson

I 1970 begynte jeg som nyutdannet sosionom på et distriktssosialkontor i Oslo. Jeg møtte et nybrottskontor med to relativt unge ledere fulle av optimisme og fremtidshåp. Begge var sosionomer. Som ledd i det forebyggende arbeidet, forankret i lovens formålsparagraf, ble det satt i gang nabohjelp- og barnevaktordninger i tillegg til grupper for enslige mødre som forberedte seg på arbeidslivet etter flere år med morstrygd. Kontoret hadde tilhold i en nyetablert drabantby med blokkbebyggelse. Eldre mennesker, så vel som barnefamilier, ble mer eller mindre tvangsflyttet fra indre bydel i Oslo til en drabantby hvor kommunikasjonen var dårlig utbygd og hvor det var få møteplasser som nærbutikker, kafeer, lekeplasser og barnehager. Innflytterne fikk nye leiligheter, men de mistrivdes. Livet i drabantbyen ble totalt forskjellig fra hva de hadde forventet seg. Problemene ble etter hvert også en utfordring for sosialkontoret. Med hjemmel i lovens kapittel 3 hvor det heter at «Sosialtjenesten skal gjøre seg kjent med levekårene i kommunen, vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan forebygge slike problemer. Sosialtjenesten skal også søke å legge forholdene til rette for å utvikle og styrke det sosiale fellesskapet og solidaritet i nærmiljøet», ble det 11. mars 1970 arrangert et tverrfaglig stormøte i bydelen der de omfattende sosiale problemene i de nye boligområdene ble lagt fram for politikere, sosialarbeidere, samfunnsplanleggere og administrasjonen i kommunen. Det er verdt å merke seg initiativet bak stormøtet. Ingen myndighetsperson i kommunen skulle være ukjent med de sosialfaglige erfaringene som sosialtjenesten gjorde i den nyinnflyttede drabantbyen.

I et innlegg referert i Sosionomen sa distriktssosialsjef Rigmor Wesenberg på dette møtet at kontoret til å begynne med hadde betraktet problemene i lokalmiljøet som overgangsfenomener som lå utenfor kontorets anliggende. Men etter hvert som problemene økte, ble klientenes problemer også sosialkontorets problemer. Høye husleier og store bolig-lån sammen med små muligheter for daghjemsplass gjorde at familier slet økonomisk. I tillegg var det slående hvor mange av sosialkontorets brukere som hadde psykiske problemer. Det reiste spørsmålet om et hverdagsliv i en drabantby gjorde menneskene syke (Wesenberg 1970).

Det samme spørsmålet stilte også nestleder Walborg Krosshaug i et innlegg i Sosionomen. Med sine erfaringer fra 7. distriktskontor i Oslo (Grorud og Stovner) etterlyste hun flere sosionomer med utdanning i samfunnsarbeid på sosialkontorene. Hun mente det var kvalifikasjoner som var ekstra relevante med tanke på de kontekstuelle sosiale og økonomiske problemene som beboerne var tynget av, og som ofte viste seg i form av somatisk og psykisk sykdom, så vel som rus- og avhengighetsproblemer. Krosshaugs forslag var å innlede et samarbeid med private organisasjoner som Røde Kors, husmorforeninger og andre som kunne starte besøkstjeneste for eldre og isolerte, formidle barnevaktordninger, skape aktiviteter for barn osv. (Krosshaug 1970). Innleggene fra disse to pionerene viser hvordan helhetsperspektivet i sosialt arbeid gir en problemforståelse som umiddelbart leder til andre løsninger på problemene enn de mer individrettede og klientskapende tilnærmingene.

Disse tilfeldige eksemplene vitner om engasjement, kreativitet og kanskje også et sterkt følt samfunnspolitisk ansvar. Med lovens kapittel tre om den generelle forebyggende virksomheten i ryggen, sto sosionomene fram som samfunnsbevisste medborgere. Ved å melde fra om de mange utilsiktede konsekvensene av en usosial boligbygging, ble politikerne og kommuneadministrasjonen ansvarliggjort i forhold til alvorlige klientskapende faktorer i nye boligmiljøer.

Den nye loven av 1964 stilte krav om at stillingene ved sosialkontorene skulle besettes med fagutdannede, det vil si sosionomer. I tidsskriftet Kuratoren finner vi et eksempel på en stillingsannonse for den kommunale sosialtjenesten der det heter at arbeidet skulle utføres etter familiebehandlingsprinsippet (Kuratoren 1969, nr. 5). Sosialfullmektigene, som var stillingsbetegnelsen ved sosialkontorene i Oslo, skulle utføre sosialundersøkelser i forbindelse med søknader om økonomisk bistand, råd og veiledning, statlige og kommunale trygdeytelser, samt i barneverns- og edruskapssaker. Men den gangen som nå var det spørsmål om sosionomene hadde tilstrekkelig kompetanse til å fylle stillingene. Bekymringen uttrykte blant annet sosialsjef Per Vidar i et innlegg i fagtidsskriftet Kuratoren. Her skrev han at sosionomene måtte lære seg å skrive sosialrapporter på en måte som tilfredsstilte kravene fra sosialstyret. Uten gode sosialrapporter sto hjelpsøkende i fare for ikke å få den hjelpen de trengte. «Hvis sosialarbeidere ikke kan komme disse krav i møte, er det fare for at yrkesgruppen vil bli devaluert», advarte han (Vidar 1965).

Nå har jeg vanskelig for å tro at mangelfulle sosialrapporter kan forklare den manglende anerkjennelse som profesjonen etter hvert skulle oppleve. Men det kan likevel hende at denne sosialsjefen med dette innlegget berørte et særtrekk ved oss sosionomer som vi ikke skal avfeie for raskt. Vi tilhører kanskje ikke den profesjonen som har vært mest opptatt av å gi hverandre anerkjennelse. Framfor å stå sammen om å utvikle det sosialfaglige arbeidet, profesjonen og rollen, har noen av oss fra gammelt av vært mer opptatt av å låne arbeidsmåter, roller, makt og prestisje fra tilgrensede profesjoner, for eksempel psykologene. Det skjedde uten at vi innså at vi dermed bidro til å understøtte et klasseskille mellom kapitalsterke tjenestesteder som for eksempel barne- og ungdomspsykiatrien og mer «ressursfattige instanser» og institusjoner innenfor barnevernet, rusomsorgen og sosialtjenesten. Som det ble påpekt av Bente Wilmar (1973) i en leder i Sosionomen, var det sjelden å se en sosionom med videreutdanning på et sosialkontor eller barnevernkontor den gangen.

Fagkritiske utspill fra dagens sosionomer

Det som umiddelbart slo meg når jeg gikk litt systematisk igjennom de to årgangene av tidsskriftet Fontene for 2010 og 2011, var at det syntes å være en kamp om plassen i tidsskriftet. Jeg registrerte mange innlegg, men ikke nødvendigvis fra sosionomer. Heller registrerte jeg hvordan barnevernpedagogene brukte tidsskriftet til å synliggjøre sin profesjon, og de satte barnevernet på dagsorden. Imidlertid kunne jeg ikke finne tilsvarende engasjementet fra sosionomenes side verken når det gjaldt barnevern, psykisk helsevern eller rusomsorgen. Derimot syntes Nav å ha fått en viss oppmerksomhet. For eksempel har Berit Dahle Thorslund (2011) en fagartikkel der hun problematiserer innføringen av arbeidsavklaringspenger i Nav. Hennes påstand er at denne stønaden heller bidrar til ekskludering av sårbare brukere framfor det som skulle være hensikten, nemlig en reduksjon av søkere til varig uførepensjon og reduksjon av utgifter til stønader og trygd i velferdsbudsjettet. Hun sier videre at kravet om aktivitet for å ha rett til stønad kan forstås som at ingen har rett til å være syk. Alle skal være selvforsørget, noe som kan føre til opplevd utstøting fra det sosiale fellesskap.

Et annet eksempel på et fagkritisk innspill fra sosionomer er Knut Andersens artikkel (2011). Her tar han et oppgjør med fasetenkningen som fram til i dag har dominert tenkningen innenfor sorgarbeidet. Men til tross for disse to eksemplene som jo reiser viktige fagkritiske spørsmål til dagens praksis innenfor ulike felt, mener jeg fortsatt det er grunn til å etterspørre sosionomenes stemme både i eget medlemsblad og i det offentlige rom.

Avslutning

Tilbake til mitt hovedspørsmål i innledningen av artikkelen: Er sosionomene i dag mindre engasjerte, fagbevisste og markerte enn på 1960-70-tallet? Tilhører vi en profesjon som stilltiende har latt seg utradere fordi vi ikke har maktet å stå fram med våre kunnskaper, kompetanse og fagpolitiske engasjement? Hvordan forstår vi at sosionomene er mindre synlige i dag enn hva vi var for bare noen tiår tilbake? Kan det være at sosionomfaglige arbeidsoppgaver nå er overtatt av andre profesjoner? Historien vår, slik den kommer til uttrykk gjennom innlegg og meningsytringer i fagtidsskriftene, viser en fagbevisst, sterk og engasjert profesjon. Tidlig ble det opprettet stillinger for sosionomer innenfor ulike fagfelt, og det var stor konkurranse om jobbene. Eksemplene viser også hvordan sosionomene brukte sine praksiserfaringer til å synliggjøre behovet for nye tjenestetilbud. Et eksempel er familievernkontorene. Gjennomgangen av de første årgangene av fagtidsskriftene viser en svært aktiv sosionomprofesjon som fylte tidsskriftet med debattinnlegg, faglige meningsytringer og beskrivelser fra praksis. Slik er det ikke i dag. Det er ikke de samfunnskritiske og sosionomfaglige innleggende som fyller tidsskriftet, heller tvert imot. Det er vår utfordring. Det er også vår utfordring å synliggjøre vårt sosialfaglige engasjement, vår solidaritet med utsatte grupper og vise hvordan våre ulike sosialfaglige tilnærmingsmåter kan gjøre hverdagen lettere for vanskeligstilte mennesker.