Solid om bosetting i møte med rus, psykiske helse-problemer og mulig voldsrisiko

Anmeldt av Therese Lundøy

Stipendiat, Nettverk for velferdsforskning, Det samfunnvitenskaplige fakultet, Universitetet i Stavanger.

Om boka

Inger Lise Skog Hansen, Kjetil Bråthen og Terje Olsen (Red.) (2022). Sammen om trygg bosetting. I møte med psykiske↔  helseproblemer, rus og mulig voldsrisiko. Universitetsforlaget.

Boligsosialt arbeid er satt på dagsorden de siste årene. De aller fleste i Norge bor godt, eierlinjen står sterkt og hele åtte av ti eier sin egen bolig. Samtidig er om lag 179.000 personer vanskeligstilte på boligmarkedet, og mange av disse har rus- og psykiske lidelser. Den nasjonale strategien for den sosiale boligpolitikken (2021–2024) samler og målretter den offentlige innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Strategien bygger videre på de erfaringene, tiltakene og samarbeidsstrukturene som ble utviklet under Bolig for velferd (2014-2020). Hovedmålene i strategiene er at alle skal bo godt og trygt, at alle med behov for tjenester skal få hjelp til å mestre boforholdet og at den offentlige innsatsen skal være helhetlig og effektiv (KMD, 2021).

Univeritetsforlaget

Med disse strategiene som bakgrunn, er boken Sammen om trygg bosetting et viktig bidrag som tar opp mange av de utfordringene velferdstjenestene står i når det gjelder bosetting og oppfølging av personer med rus- og psykiske lidelser. Inger Lise Skog Hansen, Ketil Bråthem og Terje Olsen har redigert en lettlest bok som består av ni kapitler, med god struktur og oppbygning. Boken er et resultat av innovasjonsprosjektet Sammen om bolig. (Prosjektet beskrives i bokens appendiks). En styrke i boken er at den har med fortellinger fra informantene i prosjektet, både brukere og ansatte. Flere ansatte som deltok i prosjektet er også medforfattere i boken.

Introduksjonskapitlet er skrevet av Inger Lise Skog Hansen. Forfatteren introduserer raskt temaer som samarbeid, økt kommunalt ansvar, brukere som ikke passer inn i systemene og muligheter for bosetting. Videre skisserer hun hva som venter leseren i de ulike bidragene som kommer senere i boken. I neste kapittel drøfter samme forfatter, med innspill fra Trond Brækhus, kommunens og spesialisthelsetjenestens økende ansvar for å gi tjenester og oppfølging. Diagnose i spesialisthelsetjenesten eller funksjon i kommunen er en stor systemforskjell som blir belyst, dette gjelder også lovverk og regulering av taushetsplikten i arbeidet.

I kapitlet Bolig – mer enn tak over hodet bygger Olsen, Skog Hansen og Bråthen på intervjuer med informanter (både brukere og ansatte) fra prosjektet Sammen om bolig. De løfter fram forskjeller mellom bolig og hjem, og et viktig spørsmål blir: «Hva er viktig for at det stedet de bor, skal oppleves som et hjem?» Et hjem representerer mange viktige funksjoner i alle menneskers liv og forfatterne trekker fram både materielle, sosiale, helsemessige, symbolske og emosjonelle aspekter ved forståelsen av hjem. I kapitlet synliggjør og understreker forfatterne viktigheten av å ha et godt hjem, noe en i mange sammenhenger kanskje tar for gitt at alle har. Kapitlet får fram brukerstemmer som forteller om verdien av å ha et hjem, et sted å kunne trekke seg tilbake. Et teoretisk perspektiv forfatterne knytter dette til er Erving Goffmans skille mellom «frontstage» og «backstage». Etter min mening gir disse begrepene en god beskrivelse av hvordan vi mennesker lever. Når vi er «frontstage», er vi «ute i verden», vi er synlige, mens når vi er «backstage», kan vi slappe mer av og «være oss selv». Beskrivelsen til Goffman tydeliggjør verdien av at alle mennesker, og kanskje spesielt personer som har ekstra livsutfordringer, har behov for en «backstage» i livet, et sted – et hjem for restitusjon. Brukere forteller om å være hjemløse og om perioder hvor de har bodd på hospits/ midlertidige botilbud; det er slitsomt å være på slike steder, det er mer uro og utrygghet, mangel på privatliv, ting stjeles og du må «alltid være på vakt». Beskrivelsene fra informantene i kapitlet løfter innholdet for meg som leser.

I kapittel 4 forteller Haide Snefrid Østreng, en sosionom som arbeider med oppfølging av brukere med rus- og psykiske lidelser, om erfaringer fra egen praksis. Hun viser til en konkret bruker, Lasse, og løfter fram hvordan tillit og relasjon til Lasse kan være med på å påvirke endringsprosesser. Forfatteren skildrer Lasses sammensatte utfordringer og beskriver handlingsrommet til den ansatte som utfordrende. Dette viser den komplekse arbeidshverdagen til mange profesjonsutøvere i rus- og psykisk oppfølgingstjenester. Tro på den enkeltes brukers mulighet for mestring og å bevare håpet om bedring er hovedbudskapet.

Kapittel 5 bygger videre på dette og tar for seg relasjonen mellom ansatte og brukere som grunnlag for trygge bosetninger. Skog Hansen er forfatter, med innspill fra Haide Snefrid Østreng og Nils Anders Sørnes. Forfatterne belyser avmakt og mistillit fra brukere til hjelpeapparatet og drøfter dobbeltrollen til profesjonsutøveren: å skulle skape en god relasjon til bruker og samtidig være en representant for systemet.

I kapittel 6 setter forfatterne Bråthen, Skog Hansen og Estensen søkelys på arbeid og aktivitet som muligheter for bedre livsmestring og drøfter hvordan alternative mestringsarenaer med arbeid eller aktivitet kan brukes som en strategi for trygge bosetninger.

Kapittel 7 omhandler brukere som kan være voldelige og hvordan ansatte skal håndtere voldsrisiko i arbeidshverdagen sin. Hansen og Bråthen fokuserer på hvilke risikovurderinger som må gjøres og ikke minst på hvilke rutiner og tiltak de ansatte skal praktisere dersom det oppstår farlige situasjoner. De fremhever at risikovurdering er ferskvare og at en situasjon fort kan endre seg. Forfatterne tematiserer behovet for ekstra bemanning på hjemmebesøk, noe som oftest ikke vurderes før det har skjedd uheldige episoder. Kapitlet avrundes med å drøfte at det er dårlige systemer for ansattes sikkerhet; det finnes ikke systemer for kontroll på hvor de ansatte befinner seg til enhver tid og det er mangel på mulighet for varsling dersom det skulle oppstå farlige situasjoner på hjemmebesøk. Forfatterne peker her på en risiko som bør få mer oppmerksomhet for å bedre sikkerheten til ansatte ute i oppfølgingstjenestene.

Kapittel 8 handler om utskrivningsklare sikkerhetspsykiatriske pasienter. Ansatte ved St. Olavs hospital i Trondheim og Lovisenberg DPS i Oslo, Hilde Jorunn Kvamme og Henriette Madsen, er forfattere. Utgangspunktet deres er prosjektet Utskrivningsklare pasienter fra sikkerhetspsykiatrien – en kartlegging av utskrivelsesprosesser fra sikkerhetsavdeling til kommune. Forfatterne orienterer om hva som gjør noen til en sikkerhetspsykiatrisk pasient, vurderinger rundt utskrivelsesprosesser og hvilke tilbud det forventes at kommunene skal tilby. De beskriver kjennetegnene ved en sikkerhetspsykiatrisk pasient ved at hen har en alvorlig psykisk lidelse, primært en psykoselidelse, ofte i kombinasjon med ruslidelser. Det er også vanlig at pasienten har begått alvorlige voldshandlinger og har en personlighets- og/ eller utviklingsforstyrrelse eller annen kognitiv svikt.

Dynamisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten er tittelen på bokens siste kapittel. Skog Hansen, med innspill fra Trond Brækhus og Lars-Andreas Kvisle, peker på samarbeid som avgjørende ved bosetting. Jeg vil trekke fram et avsnitt som spesielt viktig: «Kjennskap til hverandres handlingsrom». Mye frustrasjon knyttes opp til at ansatte opplever at fagpersoner ikke kjenner til hverandres rammer og kontekst, eller kanskje opplever at andre ikke anerkjenner de vurderingene de gjør, deres kompetanse eller den rollen de har. Dette kan gjelde eksempelvis mellom ansatte i oppfølgingstjenester og i spesialisthelsetjenesten, ansatte i ambulerende team og døgnpost eller ansatte i oppfølgingstjenester og politiet. Samhandlingskompetanse blir derfor et nøkkelord.

Ambisjonen med boken er å drøfte god praksis, gode metoder og modeller for å lykkes med trygg bosetting. Dette lykkes forfatterne med. Forfatterne skriver at dette er en bok for den som skal planlegge ulike former for bosetting, for engasjerte i utvikling av psykisk helsevern, rus og psykisk helsearbeid i kommunen, og for andre ansatte i boligsosiale oppfølgingstjenester. Jeg vil legge til at boken også kan anbefales som pensum på alle grunnutdanninger som kvalifiserer til arbeid med personer med rus- og psykiske lidelser.

Oppsummert vil jeg si at boken samordner mange vesentlige temaer og utfordringer innenfor boligsosialt arbeid. At flere av kapitlene er skrevet av ansatte som er tilsatt ved oppfølgingstjenester i kommunen og i spesialisthelsetjenesten, gjorde boken ekstra engasjerende for meg som leser. Jeg vil spesielt trekke fram to av bidragene i boken: Kapittel 3 som fremhever brukerstemmen gjennom sterke historier om bolig, hjem og opplevd bostedsløshet, og kapittel 7 som drøfter sikkerheten for ansatte som jobber med personer med rus- og psykiske lidelser.