Når journalister og barnevernsfolk snakker forbi hverandre

Jan Storø

Dosent ved Høgskolen i Oslo og Akershus

jan.storo@hioa.no

Det er viktig å forsøke å forstå det til tider konfliktfylte møtet mellom barnevernsansatte og journalister. Ofte nevnes taushetsplikten som det viktigste forholdet. Men det kan være nyttig å peke på andre mulige årsaker. Èn slik årsak kan være ulike måter å snakke om temaene på.

NOEN AV VELFERDSSAMFUNNETS målsettinger virkeliggjøres gjennom profesjonene. En av dem er å bygge samfunnet på kunnskapsbaserte tilnærminger. Samtidig ivaretar profesjonene behovet for spesialisert og differensiert oppgaveløsning. Men spesialiseringen gir også utfordringer. I møter mellom profesjonsutøveres forståelser og praksis synliggjøres noen ganger interessekonflikt, tolkningsdiversitet og samarbeidsproblemer. Journalister og barnevernspedagoger er blant de profesjonsgruppene som har barket sammen. Ved Høgskolen i Oslo og Akershus har vi gjennom mer enn ti år arrangert fellesundervisning mellom journaliststudenter og barnevernspedagogstudenter. Artikkelen springer ut fra dette samarbeidet, og jeg har valgt å bruke yrkestitlene til de to største profesjonene innen de aktuelle feltene. Barnevernspedagogene utgjorde 52 prosent av de faglig ansatte i barnevernstjenesten i 2016. Den andre store profesjonsgruppen er sosionomer (31 prosent) (SSB, 2017).

PÅ BEGGE SIDER oppleves kontakten noen ganger som utfordrende. Fra journalisthold sukkes det over barnevernspedagogens manglende åpenhet og vilje til å opplyse samfunnet om sin virksomhet. Fra barnevernspedagogens side er det vanlig å høre at man gremmes over at journalister framstiller sakene i barnevernet skjevt, sensasjonspreget og overforenklet. Det gjelder særlig ansatte i barnevernstjenesten som møter journalister i faser der sakene de arbeider med er på det mest komplekse, og der mye står på spill for alle involverte. Det er nyhets- eller dokumentarjournalisten som oftest interesserer seg for denne typen barnevernsarbeid. Nyhetsjournalistikken er orientert mot formidling av aktuelle hendelser, mens dokumentarjournalistikken er mer orientert mot fordyping. I begge profesjoner er det store arbeidspresset i fokus. Dette kan bidra til at mulighetene for dialog gjøres vanskeligere.

DET ER IKKE det personlige møtet i seg selv jeg interesserer meg for, selv om det også spiller en stor rolle. Min hypotese er at journalister og barnevernspedagoger snakker sammen med utgangspunkt i to motstridende skriftlige tradisjoner. Det kommunikative som utspilles i et møte mellom mennesker som representerer profesjoner vil delvis bestemmes av framstillings- og kommunikasjonsformer som er satt i spill innen de to profesjonene. Dersom disse er svært ulike, vil dette i seg selv kunne skape barrierer, også i det personlige møtet. Skriftlighetstradisjoner er både resultat av og med på å definere tenkemåte, vokabular og kommunikasjonsmåter. Mitt tema springer ut fra at disse profesjonsutøverne representerer ulike samfunnsoppdrag som bryner seg mot hverandre, i et konfliktfylt samspill. Det profesjonsspesifikke i egen profesjon tydeliggjøres i møtet dem imellom. Den ene skal bistå utsatte barn og unge, den andre skal informere befolkningen om hva som skjer i samfunnet, og dessuten overvåke at ulike samfunnsaktører gjør det de skal gjøre. Begge profesjonsutøverne forventes å være tro mot grunnleggende verdier i sitt eget faglige prosjekt.

JEG VIL KORT se på begrepet sjanger. Det viser som regel til hvilken form man skriver innenfor, hvilken skrivestil man benytter. Underbegreper kan være fortellerteknikk, oppbygging, typiske mønstre i valgene for skrivingen. Ideen som begrepet bærer fram er at det er behov for varierte skriftlighetsformer i ulike situasjoner og ved formidling av ulike budskap til ulike adressater. De skriftlige framstillingsformene journalisten og barnevernspedagogen benytter seg av faller altså innenfor ulike sjangre: Barnevernspedagogen skriver som oftest rapporter, mens den skrivende journalisten vanligvis arbeider med nyhets- eller dokumentarartikler. De to profesjonsutøverne har ulikt forhold til sjangerbegrepet. Begrepet er nesten fraværende innenfor det barnevernsfaglige området, mens det er et grunnbegrep innen journalistfaget.

JEG GJØR DEN antagelsen at de skriftlige sjangrene for disse profesjonene synliggjøres i den muntlige dialogen dem imellom, der journalisten intervjuer barnevernspedagogen. Men sjangerforståelsene er basert et annet sted, nemlig i profesjonenes skriftlighetstradisjoner og i profesjonenes normative føringer. Dermed må undersøkelsen først og fremst finne sted der. Jeg antar altså at det finnes en sammenheng mellom skriftlighetstradisjonene og den muntlige språkligheten, og at denne tydeliggjøres i møter med mennesker fra andre profesjoner. Én sjangertype har de to profesjonsutøverne felles. Gjennom sine studier får de opplæring i akademisk skriving i det samfunnsvitenskapelige feltet. Det er likevel ikke den akademiske skrivingens sjangerkrav som er de to profesjonenes hoveduttrykk i den daglige fagutøvelsen.

DE TO PROFESJONENE preges av svært ulike skriftlighetstradisjoner. Journalistens og barnevernspedagogens forhold til skriftlighet er blant de momenter som skiller dem mest som profesjonsutøvere. Journalistikk har tradisjonelt vært en skrivetung profesjon, og vil fortsette å være det selv om andre medier enn de skriftbaserte også baserer seg på journalistisk håndverk. Formidling og fortelling er stikkord som kan beskrive dette håndverkets produkter. Deler av barnevernsarbeidet har på langt nær hatt tilsvarende bevissthet om sin skriftlighetstradisjon. Man kan med en viss rett si at barnevernspedagogene utøver mye av sin faglige virksomhet innenfor en muntlighetskultur. Kanskje gjelder det særlig på de andre yrkesareaene de arbeider i, som institusjon, fritidsklubb, utekontakt, skole og så videre. Men det skrives selvsagt også i barnevernet, og da er det i hovedsak rapportskriving det dreier seg om. Dessuten skriver barnevernspedagogen referater, journalnotater, oppsummeringer og planleggingsdokumenter (tiltaksplan, handlingsplan), som alle danner grunnlagsmateriale for rapporten. Kravene til skriftlig framstillingsevne for en barnevernspedagog er i første rekke koblet til rapportskrivingens relativt stramme formkrav. Man kan for så vidt tenke på rapporten som en sjanger i seg selv. Hensikten er å gjøre rede for et saksforhold, og det er viktig at teksten er ryddig, informativ og til å stole på. En rapport preges av at det den sier, skal kunne dokumenteres. Informasjonen den gir skal være korrekt og presis. At både muntlighet, referatet og rapportsjangeren er velkjente også for journalisten, bidrar til at bildet ikke er like rendyrket som hittil antydet. Jeg vil likevel holde på min hovedinndeling.

NÅR JOURNALISTER ARBEIDER med sitt stoff er det sentralt at de viser fram det de finner. Derfor er tydelighet et sentralt ideal i deres skriftlighet. Det viktigste skal presenteres, på begrenset plass. Dette faglige idealet er helt annerledes enn barnevernspedagogens, som heller tenderer i retning av at de skriftlige beskrivelsene skal være omfattende og komplekse nok. Barnevernspedagogen vil, i sine egne skriftlige framstillinger, ikke være fornøyd med en presentasjon av en sak før «all» relevant informasjon er med. Hun vil være motvillig til å korte ned. En slik holdning vil barnevernspedagogen ofte ta med seg til de situasjonene der hun skal snakke om sitt fagområde. Et muntlig språkspill mellom to aktører med så ulike utgangspunkt, for eksempel et intervju, havner lett i en språklig spagat. Et diktet eksempel kunne være:

Et barn blir plassert i fosterhjem. Foreldrene henvender seg til en journalist for å få legge fram sin sak. Journalisten ringer barnevernspedagogen som har saken og spør om hun kan kommentere. Når den innledende avklaringen er gjort, der barnevernspedagogen forteller at hun ikke kan kommentere enkeltsaker, går hun med på å uttale seg generelt om denne typen saker. Journalisten spør: Hva skal til for at dere legger opp en sak for å frata foreldrene omsorgen? Barnevernspedagogen svarer ikke med å regne opp de tre-fire viktigste kategoriene, som for eksempel foreldres rusbruk, foreldres mentale helse og fysiske/seksuelle overgrep. Hun sier i stedet at det kan være mange årsaker til en omsorgsovertagelse. Vanligvis er de sammensatte, og det er ofte vanskelig å gjøre en vurdering av hvilken som er viktigst.

For journalisten er dette nærmest et ikke-svar. Barnevernspedagogen forsøker tilsynelatende å gi et svar, men forsøket er fåfengt. Svaret er utydelig, og oppfattes kanskje som avledende skyggespill. Journalisten vurderer det muligens som ubrukelig for sin skriftlige framstilling av saken. For barnevernspedagogen er det et utsagn som både ivaretar taushetsplikten og viser sakens kompleksitet, samtidig som det ikke legger hindringer i veien for det videre arbeidet i saken. Hun har tatt sine valg ut fra det hun oppfatter er rapportsjangerens krav til etterrettelighet og de hensyn taushetsplikten pålegger henne. Samtidig er hennes svar nok farget av en viss tradisjon blant ansatte i barnevernsarbeid, en tradisjon som impliserer et lavt kommunikasjonsnivå i forhold til omverdenen.

I BEGGE PROFESJONENE er undersøkelse et sentralt faglig begrep, og uttrykk for en sentral praksis. Både den journalistiske og den barnevernsfaglige undersøkelsen har som formål å avdekke forhold som samfunnet ønsker belyst. Men det kan også pekes på tydelige forskjeller mellom de to. Barnevernspedagogen skal avdekke om det finnes lovlig grunnlag for tiltak. Derfor må undersøkelsen basere seg på formuleringene i lovteksten, altså til et strikt juridisk språk. Journalistens undersøkelse er annerledes, og i utgangspunktet kan den være langt bredere; undersøkelse som utforskning. Dette leder til at journalisten har et bredere utvalg språklige virkemidler til rådighet.

Både journalisten og barnevernspedagogen undersøker saker på vegne av samfunnet. Men samfunnet som oppdragsgiver er representert på svært ulike måter. Journalistens oppdragsgiver kan sies å være folk flest, «det store vi». Gjennom sin virksomhet bidrar journalisten til at befolkningen, men også statsapparatet, får informasjon som kan brukes til å forstå samfunnet og de hendelsene som utspiller seg. Dette bidrar til at befolkningen kan ta del i samfunnsbygging og samfunnsutvikling, altså til det generelle demokratiet. Barnevernspedagogens oppdragsgiver er det offentlige som maktutøver, slik dette kommer til uttrykk gjennom virksomheten til staten og kommunene. Alle offentlig ansatte profesjonsutøvere har oppgaver som dreier seg om dette; å sette i verk de samfunnsbestemte funksjonene som en aktiv stat ønsker. Det er altså både ansettelsen i det offentlige apparatet og feltets lovgrunnlag som definerer barnevernspedagogens samfunnsoppdrag. Samtidig er det også her mulig å få øye på et «vi», nemlig voksensamfunnets interesse i at barn har det bra. Dette er imidlertid en vagere konstruksjon.

FORSKJELLER MELLOM DE to profesjonene synliggjøres også i utdanningene. I programplanen for bachelorutdanningen i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus 2015-16 (HIOA, 2015b), finner vi at studentene etter studiet skal ha kunnskaper om en rekke områder. Blant disse er kildearbeid og kildekritikk, presseetikk, maktstrukturer i samfunnet og journalistiske utfordringer knyttet til ytringsfrihet, likestilling, minoriteter og barn. Dessuten skal de ha kunnskap om «de ulike journalistiske sjangrene, herunder komposisjon og struktur». Sjangerlære er sentralt i studiet, og flere av pensumkildene tar opp dette temaet. Gjennom studiet skal de også opparbeide seg ferdigheter i å «formidle informasjon i et korrekt, presist og levende språk». Gjennom flere av arbeidskravene legges det opp til at journaliststudentene får trene seg på nettopp dette, på den utøvende skriftlige siden av de journalistiske arbeidsoppgavene.

I programplanen for bachelorutdanningen til barnevernspedagog ved Høgskolen i Oslo og Akershus 2015-16 (HIOA, 2015), finner vi begrepet sjanger én gang. Etter annen gangs praksisperiode (i det siste studieåret) skal studentene «kunne mestre skriftlige sjangere i bruk på praksisstedet – eksempelvis rapporter, journalnotater, møtereferater, utkast til fylkesnemndsrapport, leserinnlegg i mediene».

Et søk på ordene «skrive» og «skriftlig» viser at dette først og fremst blir brukt om studentenes skriving av arbeidskrav og oppgaver. Det går også fram at det blir gitt undervisning som tar sikte på å utvikle «diskusjon, bearbeiding og opplæring i skriftlig formidling av fagstoffet i mindre grupper» i det første semesteret. Planen vektlegger at dette bidrar til å utvikle viktige studieferdigheter.

Videre i planen heter det: «Arbeidskrav og andre oppgaver har som formål å trene skriftlig og muntlig ferdighet i å innhente kunnskap for å kunne analysere, vurdere, organisere og framstille denne på en forståelig måte. (…) Oppgaveskriving skal også gi studentene øvelse i skriftlig framstilling i sosialpedagogisk arbeid i institusjoner og barneverntjeneste.»

I DET FØLGENDE vil jeg kort diskutere tre ulike spørsmål knyttet til artikkelens tema. Det første handler om formidling, det andre om normative føringer for de to profesjonene og det tredje om språklige virkemidler.

Ut fra de relativt ulike sjangermessige utgangspunktene ser det ut til at de to profesjonsutøverne arbeider ut fra svært ulike målsettinger, og via ulike arbeidsmåter. Dermed vil deres oppfatning av hva som er sentralt også være ulik. Én mulig måte å beskrive dette på er å se på idealtypene av strategier for det skriftlige arbeidet, særlig slik det kommer til uttrykk i undersøkelsen. Disse strategiene kan formuleres som essens versus tendens.

Journalistens strev går i retning av å finne fram til det sentrale ved saken representert ved en fortetting av det som kommer fram i den journalistiske undersøkelsen. Fortettingen dreier seg om å luke vekk alt som strengt tatt ikke behøves for å fortelle omverdenen hva saken dreier seg om, og fortelle om den i få setninger. Prosessen kan sammenliknes med å koke ned en væske slik at mye av den fordamper og vi sitter igjen med noe fortettet, med en essens. Omdreiningspunktet i journalistens arbeidsmåte kan altså sies å være å søke essens.

Barnevernspedagogen, på sin side, søker det sentrale gjennom å lete etter hva som er gjennomgående i sitt materiale. Formålet er å finne fram til hva helheten i barnevernsundersøkelsen forteller. «Alle» sider av familiens liv skal belyses. Dette kan gjerne framstilles i mange setninger. Dersom materialet inneholder motstridende funn vil det være et ideal å gjengi disse. Tendensen i materialet vil måtte sammenfattes i en konklusjon. Også barnevernspedagogen vil altså måtte streve etter å lage en kortversjon av sin undersøkelse. Men den må være omfattende nok. For barnevernspedagogen vil omdreiningspunktet være å søke tendens.

Men disse typifiseringene vil ikke alltid stemme med virkeligheten. Man kan innvende at journalistisk håndverk også søker fordyping og at også barnevernsarbeid forholder seg til forenkling. Profesjonskrav er ofte veiledende, mer enn de er klare. Hensikten ved likevel å dele de to skriftlighetstradisjonene inn på denne måten er å tydeliggjøre dem og sette dem i relieff til hverandre.

Dermed er vi over på spørsmålet om formidling. I hvilken grad forholder profesjonsutøverne seg til formidling og på hvilken måte? Som et utgangspunkt er det lett å se at formidling er en kjernekomponent i det journalistiske prosjektet og i det journalistiske håndverket. For barnevernspedagogen er mye av formidlingen i hverdagsutøvelsen knyttet til muntlighet heller enn til skriftlighet, til samtaler med klienter om deres livssituasjon, problemer og løsningsmåter. Den andre formidlingsoppgaven ligger i at rapporten skal kunne brukes som saksdokument, for eksempel i fylkesnemnda.

JOURNALISTENES FORMIDLING BYGGER ofte på elementene fortelling og forenkling. Barnevernspedagogens formidlinger er mer knyttet til fordypning, forklaring og fortolkning. Forstått slik, kan en være fristet til å påstå at det kun er journalisten som reelt sett formidler i det skriftlige. Barnevernspedagogen rapporterer.

Enhver tekst har likevel formidling i seg, enten den skrives for anvendelse i en konkret situasjon for å kommunisere mellom formidler og et publikum, eller den skrives for byråkratisk saksbehandling, for deretter å arkiveres. Det er lettere å se det pro-aktive elementet i den formidlingsstrategien journalisten benytter seg av. Når barnevernspedagogen sender et ikke-publisert skriftlig arbeid til arkivskuffen kan det dermed oppfattes som uttrykk for en re-aktiv formidlingsstrategi.

Den andre viktige forskjellen ligger i at journalisten og barnevernspedagogen arbeider innenfor to normative kontekster som gir føringer for skriftligheten.

Den etiske siden av journalistenes praksis ligger særlig forankret i Vær varsom-plakaten (PFU, 2015). Denne viser til at journalistikk reguleres av etiske retningslinjer. Dessuten gir de såkalte nyhetskriteriene en type føringer som er mer faglig fundert. Vær varsom-plakaten fremmer tanken om god presseskikk. Den søker å verne om de overordnende idealene ytrings-, informasjons- og trykkefrihet.

For barnevernspedagogen er det de Yrkesetiske retningslinjene (FO, 2015) som gir retning og substans til den etiske siden av profesjonsutøvelsen, inkludert hvordan det barnevernsfaglige skrives fram. De yrkesetiske retningslinjene peker på at arbeidet skal bygge på humanistiske og demokratiske verdier og at enkeltindividet og sårbare grupper skal stå i sentrum.

Men er så barnevernspedagogen alene om å skulle beskytte barn? Nei, det kan man ikke si. Dels ligger det innenfor journalistens oppgaver å undersøke alle grupper i samfunnet, dels gir Vær varsom-plakaten journalisten et særlig ansvar i omtale av barn. Også journalisten opptrer innenfor en normativ kontekst der det skal tas hensyn til barn. Dessuten tar journalister fra tid til annen et direkte ansvar for å formidle barns fortellinger. Noen ganger vil slik formidling føre til at barn beskyttes bedre i det samfunnet de er en del av.

MITT TREDJE DISKUSJONSPUNKT handler om språklige virkemidler. De to profesjonene representerer ulike skriftlige tradisjoner. Språket er både definerende og allerede definert i møtene mellom dem. Jeg vil se på noen av de språklige verktøyene som stilles i fokus i de to skriftlighetstradisjonene.

Ulike sjangere åpner for, og lukker for, ulike sett av språklige virkemidler. Sjangrene kan oppfattes som diskursive domener med innhold og grenser. Derfor er det interessant å fokusere på språklige virkemidler. Metaforen er et slikt virkemiddel. Den kan tjene som eksempel på hva som skiller de to profesjonenes språklighet. Metaforen muliggjør grep og vendinger i den språklige framstillingen. For journalisten vil metaforen være et velkomment og nyttig redskap for å fortelle en fortelling. Den medvirker til å gjøre språket rikere og mer mangetydig. For barnevernspedagogen vil den derimot ofte være problematisk og lite anvendelig som språklig redskap. Kravet til sannhet og etterrettelighet i beskrivelsen av navngitte menneskers liv roper etter nøyaktighet, snarere enn kreativitet i språket. Dette gjelder særlig i rapporter som fungerer som saksdokumenter. Derfor er det særlig i den skriftlige delen av barnevernspedagogens praksisutøvelse at metaforen kan være malplassert.

Metaforen søker språkets muligheter, og derfor har den en overskridende funksjon. I boka Metaforens potens skriver Berit von der Lippe (1999, 165-166) at metaforen «er kjennetegnet ikke først og fremst ved overskudd av mening, men snarere ved sitt underskudd av mening. Metaforen mener ikke ennå. Den utfordrer språkfellesskapet, den tester ut dets grenser, overskrider dem og endrer dem». Nettopp derfor er metaforen bedre plassert i en fortelling enn i en rapport. Dermed er den også mer knyttet til journalistens språklige verktøykasse enn til barnevernspedagogens.

HVORDAN BESKRIVER SÅ de to profesjonsutøverne barn? Skriver de om det samme barnet i sine tekster? Barnebeskrivelsen er sentral både for barnevernspedagogen og journalisten. Den første skal gjennom sin rapport bidra til at det gjøres vedtak «til barnets beste» som barnevernlovens § 4-1 foreskriver (Lovdata 2015). I disse rapportene er det ofte det lidende barnet som blir synliggjort, barnet som er utsatt for voksnes dårlige valg. Den andre, journalisten, skal formidle en fortelling som kan fortelles i kraft at det finnes en barneaktør som har opplevd noe som har samfunnets interesse. Her kan det lidende barnet være til stede, men også mange andre konstruksjoner av barn vil være aktuelle.

Barnevernspedagogens språk og praksis skal bidra til å beskytte barnet. Journalistens språk skal, på sin side, fortelle om det, synliggjøre det. Denne forskjellen i normative føringer gir også forskjeller som synes i de skriftlige framstillingene. Det første prosjektet er språklig lukkende, det andre er språklig åpnende.

Gitt disse utgangspunktene kan man si at barnevernspedagogen i noen grad er bundet av et nøyaktighetsspråk, der særlig det juridiske fagfeltets nøyaktighetskrav spiller inn. Journalisten er selvfølgelig også bundet av et krav om å være nøyaktig og etterrettelig. Men rent språklig vil journalisten være mindre bundet av den samme typen formelle krav. Journalisten vil i større grad kunne operere innenfor et mulighetsspråk. I et slikt språklig univers er språklig mangfold et ideal.

Avslutningsvis vil jeg minne om at når journalisten og barnevernspedagogen møtes er det som representanter for ulike profesjoner og forståelsesmåter.

DEN ÅPNE, PRO-AKTIVE formidlingen til journalisten står som kontrast til den lukkede, re-aktive til barnevernspedagogen. De to profesjonsutøverne opptrer innenfor to ulike normative kontekster, som i seg selv gir føringer for hvilken skriftlig praksis som anvendes. Men de er felles om et ansvar for barns ve og vel, den ene rett nok ofte på samfunnsnivå, den andre nesten alltid på individnivå. I de skriftlige framstillingene vil de to profesjonsutøverne ofte skille lag, ikke minst når de beskriver barn.

Det er rimelig å anta at disse motstridende profesjonskravene og føringene for skriftligheten gir noe av grunnlaget for hvordan de to aktørene definerer seg selv i møtet med den andre.

Samtidig finner jeg ikke grunnlag for å hevde at kommunikasjonsutfordringen på tvers er uoverstigelig. Begge profesjoner vil, gjennom kunnskap om det egne og den andres, kunne føre dialoger. Nettopp derfor er det viktig å undervise i fellesskap for studenter fra begge profesjoner. I noen sammenhenger kan man dessuten uten vanskelighet hevde at de har interesser som sammenfaller, som å bidra til at barn har det bra. Kanskje bør en bedre forståelse av formidling overfor et samfunn komme sterkere inn i barnevernspedagogutdanningen.

Kanskje er det også nyttig at møtet dem imellom innebærer et visst konfliktnivå. Det kan bidra til å tydeliggjøre de to ulike samfunnsoppdragene. Det spennet som kan merkes i de ulike skriftlighetstradisjonene representerer noe av den moderne velferdsstatens særtrekk. Når kompetanse bygges innenfor fagområder og spesialisering fremmes, skapes kompetente grupper, men også kommunikasjons- og samarbeidsutfordringer. Spesialisering utfordrer samfunnet både på å håndtere konfliktmateriale på en konstruktiv måte og å skape og vedlikeholde forbindelseslinjer.