Kultur som lokal velferdspolitikk

Ove Skarpenes

Førsteammanuensis ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid, Universitetet i Agder

ove.skarpenes@uia.no

Hvilke sammenhenger er det mellom kultur og velferd/livskvalitet? Kan kultur brukes på måter som hever folks livskvalitet? Det er denne koblingen mellom kultur og velferd som vil løftes fram empirisk og diskuteres sosiologisk i denne artikkelen. Hvordan skal vi utvikle mer faglig fundert kunnskap om sammenhenger mellom kultur- og velferdspolitikk? Clement J. Navarro og Terry Clark beskriver i en oversiktsartikkel kulturpolitikken i europeiske byer (Navarro & Clark, 2012). Basert på data fra en større survey blant ordførere i europeiske byer utkrystalliserte det seg tre hovedperspektiver på kultur som lokalpolitikk. En gruppe ordførere la vekten på den kreative byen (økonomisk vekst, kreativt arbeidsliv, den skapende klasse med mer). En gruppe ordførere som la vekten på den pedagogiske byen (kultur som opplysning, betydningen av å gjøre kultur tilgjengelig for alle grupper og bryte klassemønstre i kulturkonsum ).Den siste gruppa la vekt på byen som en kulturell scene (kulturelt konsum, ulike gruppers bruk av forskjellige typer kultur, utvikling av steder for kulturhendelser og så videre) (Navarro & Clark, 2012, s. 6). Dette er tre anvendte perspektiver på hvordan man bruker kultur som lokalpolitikk. Alle disse er naturlig nok også akkompagnert av en stadig voksende forskningslitteratur. Denne skissen har ingen ambisjoner om å redegjøre for denne omfattende litteraturen. Anslaget her er mer beskjedent. Jeg vil knytte disse perspektivene på kultur som lokalpolitikk sammen med Erik Allardts modell om «det gode livet». Hensikten med å koble kulturperspektivene sammen med Allardts modell er å snevre inn fokuset fra kultur som lokalpolitikk, til kultur som lokal velferdspolitikk. På den måten vil jeg peke på noen måter å studere sammenhenger mellom kultur og livskvalitet/velferd for sosialt utsatte grupper. Jeg vil bruke eksempler fra Agder. Dette er en region med store levekårsproblemer. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer hvert år en levekårsindeks som gir en oversikt over noen sentrale levekårsproblemer i Norge, og indeksen viser at de fleste kommunene i Agder ligger en god del dårligere an enn gjennomsnittet for landet (Ellingsen, 2008).

Kulturbegrepet

I fagdebatten kan vi konstatere store variasjoner i bruk og forståelse av kulturbegrepet (Sewell Jr., 2005, Walker, 2001, Sartori, 2005). Sewell jr. skiller mellom to bruksområder for begrepet. For det første kan kultur forstås som en abstrakt teoretisk kategori, for eksempel kultur til forskjell fra økonomi eller biologi. Videre identifiserer Sewell jr. at mange betrakter kultur som en konkret og begrenset «world of beliefs and practices». Her kan en tenke på bruken av begrepet i slike sammenhenger som klassekultur, sørlandskultur, ungdomskultur og så videre. Kontrasten her er ikke kultur versus ikke-kultur, men mellom ulike typer kulturer (Sewell, 2005, s. 152-196). Kultur i denne siste betydningen kan sies å være uttrykk for en type antropologisk kulturbegrep. Når det gjelder kultur som en abstrakt teoretisk kategori, kan også denne fylles med ulikt innhold. Helt fram til 1700-tallet var kultur ensbetydende med klassisk kultur. Vi kan med Walker kalle dette for humanistisk kultur (Walker, 2001). Alt det som ikke falt innenfor dannelsen og den humanistiske kulturen falt utenfor kulturbegrepet. Først med differensieringsprosessene i den tidlige moderniteten ble kulturen knyttet til nasjonsbyggingsprosessen og vi fikk skillet mellom folkekultur og elitekultur. Det har virket vanskeligere å si at en bestemt humanistisk og høyverdig dannelseskultur er en allment akseptert legitim kultur i Norge på samme måte som for eksempel i Frankrike (Skarpenes, 2007). Det er historiske årsaker til det, og det er grunn til å tro at det utvidede kulturbegrepet har god resonans i det norske folket.

Tjenesteytere og tjenestemottakere i kulturen

Et slikt bredt akseptert humanistisk kulturbegrep som inneholder mange typer av kulturuttrykk og kulturaktiviteter – det utvidede kulturbegrepet – kan være en god inngang til lokal velferdspolitikk. Alt fra egen deltakelse i ulike kulturaktiviteter (kor, idrettslag, religiøse foreninger og lignende) til ulike typer av tilskuerroller (konserter, teater, kino og museumsbesøk). Det er i denne brede humanistiske betydningen at kulturbegrepet her kommer til anvendelse. Siden Agder er en region som scorer lavt på levekårsundersøkelser, vet vi at det er mange mennesker i vanskelige livssituasjoner (rus, psykiatri, arbeidsledighet, unge uføre, ensomhet). En kultur som i utgangspunktet er inkluderende kan være et bra virkemiddel i velferdsutvikling og i integreringen av utsatte grupper. Å bedrive kulturpolitikk som sosialpolitikk kan også bidra til å myndiggjøre (empowerment) i den forstand at utsatte grupper kan tilegne seg livserfaringer som gjør det lettere å ta ansvar for eget liv (Askheim, 2003). I kulturfeltet vil heller ikke dilemmaet mellom autonomi og paternalisme være like presserende, fordi den tradisjonelle rollefordelingen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker vil være langt mer utydelig enn i sosialfeltet. På det kulturelle området er man i noen sammenhenger tjenesteytere (spiller i korps, bidrar som frivillig i festival-arrangementer eller på basaren), i andre sammenhenger er det rollen som tjenestemottaker man utøver. Den asymmetriske maktrelasjon som er institusjonalisert i det sosiale feltet mellom en profesjonell tjenesteyter (teoretiske kunnskaper, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse, se Skau, 2002; Haugenes, 2007) og tjenestemottaker (prisgitt andres hjelp) er ikke tilstede på det kulturelle området i samme grad.

Allardt om kultur og velferd

Allerede de store levekårsundersøkelsene i Norge på 1970- og 90-tallet pekte på at immaterielle goder, som for eksempel kulturdeltakelse og kulturopplevelser, med stor sannsynlighet spiller en rolle for velferd, men de hadde problemer med å finne målbare uttrykk for slike faktorer. Den siste levekårsundersøkelsen viste imidlertid at visse deler av kulturkonsumet var høyest blant grupper med høyere utdanning, i byene hvor tilbudene var størst (Bakke, 2005, s. 17-18). På samfunnsnivå utgjør kultur- og frivillig arbeid helt vesentlige faktorer for utvikling av demokrati preget av trygghet og tillit. På individnivå har det derimot vært vanskeligere å finne klare positive sammenhenger mellom deltakelse i kultur og livskvalitet (Loga, 2010). Det oppstår forskningsmessige utfordringer når man ønsker å studere hvilke konsekvenser innføringen av ulike former for kulturtiltak egentlig har (Belfiore & Bennett, 2007, Galloway, 2009). Problemene har å gjøre med kausalitet (Elster, 1971). Elster viser at det ikke er nok å sette opp en liste over relevante årsaksforklaringer, vi må også kunne redegjøre for de innbyrdes sammenhengene mellom dem (Elster 1971, s. 18). Det er vanskelig å si at A påvirker D, for kanskje er det slik at A og B og C (og…) sammen påvirker D. Og hva er det innbyrdes styrkeforholdet mellom de ulike årsakene? Kausalitetsproblemet minner oss om å utvise varsomhet i tolkningene, men det bør ikke forhindre studier av disse sammenhengene. Et utgangspunkt kan være den finske sosiologen Erik Allardts modell om «det gode livet» (Erik Allardt 1973, fra Bakke, 2005): Se tabell.

Den finske sosiologen Erik Allardts modell om «det gode livet» (Erik Allardt 1973, fra Bakke, 2005).

Kristin M. Johansen

Levevilkår omfatter de behov som dekkes ved å ha eller mestre materielle ressurser, mens livskvalitet handler om de behovene man får dekket gjennom andre mennesker, natur og samfunn, herunder også kultur. Dessuten skiller han mellom velferd og lykke. Den første kategorien kan sies å utgjøre en objektiv måte å måle behov og ressurser, siden det lar seg gjøre å finne indikatorer på inntekt, boligstandard, helse, kulturtilbud og så videre. Lykke består derimot av folks egne subjektive erfaringer av materielle vilkår, relasjoner, kultur- og naturopplevelser (se Bakke, 2005, s. 13, se Loga, 2010 for en oversikt over lykkeforskningen). Med Allardts enkle modellering kan vi skissere noen mulige inntak til å studere relasjoner mellom kultur og velferd ved å ta utgangspunkt i folks livskvalitet. Det gir oss to analytiske dimensjoner hvor man langs den ene kan finne indikatorer på kulturaktiviteter og kartlegge tilbud. Hvem skaper disse aktivitetene? Er også utsatte grupper, som innvandrere, arbeidsledige og mennesker med psykiske og fysiske funksjonshemninger med i etableringen av slike aktiviteter?

Videre må en kartlegge bruken. Hvilke grupper benytter hva og hvor ofte? Langs den andre dimensjonen kan en studere de samme utsatte gruppenes subjektive vurderinger av ulike typer av kulturaktiviteter og om, og i så tilfelle hvordan, disse oppleves å heve egen livskvalitet. Ved å nærme oss kulturlivets betydning for inkludering eller ekskludering av svake grupper langs disse to dimensjonene og med utgangspunkt i ulike typer av aktører, utfoldes det samtidig en vifte av interessante forskningsspørsmål knyttet til kultur og velferd. En tredje dimensjon i en slik analyse er mer utfordrende metodisk, men det er en hypotese at et økende kulturtilbud kan bety noe for økonomien, sysselsetningen, tilflyttingen og utdanningsnivået. Denne dimensjonen berører det kreative perspektivet enkelte av ordførere i europeiske byer la vekt på i sin utforming av lokal kulturpolitikk, men det vil av plasshensyns ikke behandles her.

Den pedagogiske regionen

Det andre perspektivet ordførerne vektla var det utdannende eller pedagogiske aspektet ved kulturpolitikken. Kulturens hovedrolle er å fungere utjevnende slik at alle får tilgang til kultur, fritidsengasjement og utdanning. Innenfor dette perspektivet er sosial integrasjon og borgernes deltakelse viktig. Den norske regjeringen har lagt fram Stortingsmelding nr. 10 (2011–2012) Kultur, inkludering og deltaking. En overordnet visjon for meldingen er nettopp å skape en inkluderende kultursektor, der alle gis like muligheter til: «(…) deltaking og til å utvikle sine skapande ressursar, uavhengig av faktorar som sosioøkonomisk-, kulturell- eller religiøs bakgrunn eller funksjonsevne» (s. 2). Meldingen har som underliggende premiss at en demokratisering av kulturdeltakelsen og tilgangen til kulturopplevelser kan fungere inkluderende. Det vises også innledningsvis til at meldingen må ses i sammenheng med regjeringens meldinger om sosiale forskjeller i helsevesen og utdanning ( St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller og St.meld. nr. 16 (2006 – 2007) …og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring) og med regjeringens strategi for å jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller (St.meld. 30 (2010 – 2011) Fordelingsmeldingen). Både de europeiske ordførerne som driver fram en lokal kulturpolitikk hvis hovedintensjon er å utdanne sine innbyggere og utviske forskjeller og den norske regjeringen har som utgangspunkt at det finnes sammenhenger mellom kulturpolitikk og andre deler av samfunnet. Cathrine Holst refererer til rettsfilosofen Ronald Dworkin som i artikkelen «Can a Liberal State Support Art?» argumenterer for at borgerne bør være interessert i å opprettholde en rik kulturell struktur fordi dette er en forutsetning for det mangfoldet som er nødvendig for at dagens borgere og deres etterkommere skal ha mulighet til å leve ut forskjellige ideer om det gode liv (Holst, 2003). Stortingspolitikere har helt tilbake til 1920-tallet brukt demokrati- og velferdsargumenter for å legitimere overføringer til kultursektoren. Det virker som en naturlig konsekvens at på 2010-tallet kan kulturen brukes for å trekke inn grupper som på andre områder i livet kan være vanskelig stilt. Med en slik pedagogisk tilnærming til kulturpolitikk kan man stille spørsmål om de kollektive kulturtilbudene i Agder er tilgjengelige, og om de er tilgjengelige for alle. Dette vet vi lite om, det bør være forskningsmessig interessant i regioner med levekårsutfordringer. Ytterligere en pedagogisk oppgave er knyttet til folkeopplysningen. Hvordan kan folkeopplysningsaktiviteter bedres i bibliotekene og kulturhusene? Hvordan lage arrangementer som tiltrekker sosialt utsatte grupper? Hvordan gjør man kulturhistoriske bygninger og sentre mer kjent og åpne for alle? Dette er offentlige velferdskulturelle spørsmål som både kan analyseres på et kollektivt nivå, med fokus på utsatte grupper og med et individuelt nivå, med fokus på livskvalitet.

Det offentlige er en viktig aktør i utviklingen og bevaringen av kollektive kulturgoder. Offentlig sektor bruker kultur for å fremme velferd ved sine aktiviteter knyttet til bibliotek, museum, kulturskoler, bevaring av kulturminner, nye kulturhus med mer. Sørlandet har ligget fire ganger lavere enn Oslo-området (Røed m.fl. 2009, s. 2). Det betyr færre kulturarbeidere, mindre aktivitet og potensielt dårligere levekår og svakere integrering av sosialt utsatte grupper. Det nye kulturhuset Kilden i Kristiansand vil også kunne rekruttere utdannede og frivillige kulturarbeidere. På den måten vil institusjonen kunne få en kunnskapsformidlende og utdannende funksjon utover det rent publikumsorienterte. Videre vil et slikt bygg kunne bidra til å forme den kollektive identiteten. Bygget inviterer således til studier av sammenhengene mellom kulturvirksomhet og velferdsutvikling. Finnes det politikk for å engasjere arbeidsledige eller unge ensomme som frivillige tjenesteytere i denne delen av kultursektoren? Videre gjenstår det å undersøke hvem som bruker huset og hvordan ulike tilbud fordeler seg på ulike sosiale grupper. En systematisk og kontinuerlig innsamling av data om kulturbruk kan hjelpe aktørene i praksisfeltet (Lind 2010, s. 27). Fra et velferdsperspektiv kan det være hensiktsmessig å gi begrepene markedsføring og publikumsutvikling ulike semantiske betydninge (Bjørnsen, 2010). Mens vi med det første forstår et prinsipp om profittmaksimering slik praksisen er i næringslivet, kan vi med begrepet om publikumsutvikling legge inn et ønske om sosial og kulturell inkludering (Bjørnsen, 2010, s. 119). Dersom man er interessert i å vite om et variert kulturtilbud har kollektive og individuelle velferdsgevinster, er det avgjørende å foreta slike kulturbrukerundersøkelser og se kulturbruken i relasjon til andre sentrale sosiologisk interessante variabler som kjønn, klasse, utdanning, familiebakgrunn, arbeid, alder, psykiske og fysiske lidelser og innvandrerstatus.

Regionen som kulturell scene

I det tredje kulturpolitiske perspektivet som de europeiske ordførerne vektla knyttes vekst og kultur/velferd sammen. Byene blir betraktet som steder for kulturelt forbruk der ulike typer av mennesker bedriver ulike typer av kulturelt konsum, de har ulike interesser knyttet til kulturelle begivenheter, tilbud og steder. Som en kulturell scene tilbys det mange ulike fasiliteter hvor svært ulike verdier, livsstiler, kulturpreferanser og mennesker bringes sammen (Navarro & Clark 2012, s. 4-6). Innenfor dette perspektivet er det viktig å studere det sivile samfunnet og dets betydning. De fleste har bånd til denne delen av samfunnet gjennom egen deltakelse eller gjennom ulike medlemskap i foreninger og organisasjoner. Håkon Lorentzen (2007) identifiserer tre tradisjoner som det norske sivile engasjementet springer ut i fra. Dugnaden som er et felles løft ved hjelp av ubetalt arbeid. Dugnaden var en dyd, en moralsk overbygning (egalitære idealer) som sprang ut av mangelen på arbeidskraft i norske bygdesamfunn. Filantropien er en annen tradisjon i Norge som springer ut av den kristne parolen om at man skal elske sin neste som seg selv. Vi pålegges altså å ta vare på hverandre. Den sivile kollektivismen er den tredje tradisjonen i det norske sivile samfunnet. Den er tuftet på en fellesvilje og kommer til syne i mange frivillige organisasjoner, og i en økonomisk versjon er den nedfelt i samvirkeforetak og kooperativer. Det er den enkeltes plikt å underlegge seg bevegelsens mål og verdier (målrasjonalitet). Det handler om solidaritet og felleskap (Lorentzen 2007, s. 50-57).

Hvis vi tenker på hvordan det sivile samfunnets kulturtilbud kan fremme velferd, vet vi at alle typer organisasjoner, konsertarrangementer, festivaler og lignende har betydning. Ofte er det nettopp slik som Navarro og Clark identifiserte, at slike kulturarrangementer består av konglomerater av sivilt samfunnsengasjement, næringslivets krav til kommersialisme og offentlige støttetiltak. Det er lett å tenke på det mest øyenfallende i regionen; nemlig festivalene. Tusenvis av mennesker er engasjerte for å arrangere festivalene og mange flere tusen deltar som tilskuere. I tillegg finnes det alle slags idretts- og kulturlag som for det meste drives ideelt. På Sørlandet har det dessuten vært en kulturell tradisjon for menighetsarbeid og ideelt misjonsarbeid. En slik oversikt kan fortelle oss noe om den kollektive livskvalitetsgevinsten og hvordan tillitt skapes og vedlikeholdes i det regionale sivile samfunnet. Putnam (2000) diskuterer farene ved kollapsen i sivilsamfunnet. En reduksjon i de sosiale møteplassene gjennom kultur og frivillig sektor svekker det sosiale limet. Det etterfølges av en tilsvarende reduksjon i menneskers selvrapporterte livskvalitet. Sosial isolasjon er like farlig som røyking hevder han (Loga, 2010, s. 86). Tilsvarende dramatiske endringer ser ennå ikke ut til å ha inntruffet i Norge (Hellevik, 2008), men vi vet for lite om hvordan svake grupper er integrert i det sivile samfunnet og hvordan dette påvirker deres livskvalitet. Studier i regionen har vist at de sosiale gevinstene av frivillig arbeid er nesten like store som de kulturelle opplevelsene (Lind og Grønstad 2010). Men hvem rekrutteres som frivillige? Er utsatte grupper koblet til denne delen av det sivile samfunnet slik at de får ta del i disse gevinstene? Stadig flere barn og unge rapporter om ensomhet (Hydle og Seeber, 2013). Det blir da viktig å undersøke hvordan det sivile samfunnet faktisk også bidrar til å skape fravær av opplevelser hos alle dem som ikke kan eller våger delta. Hvordan stenger det sivile samfunnet folk ute fra sosiale arenaer der felleskap og tilhørighet skapes? Videre er det viktig å forstå hvordan frivillig innsats kan bidra til integrering av innvandrere i tette lokale samfunn, men like viktig er det å forstå hvordan det sivile samfunnet stenger dem ute. Her eksisterer det fremdeles stor begrepsmessig forvirring og svært ulike forståelser av hva integrering er og hvilken betydning sivilsamfunnet kan ha i integreringsprosesser (Hagelund og Loga, 2009).