Kritisk om å lære livsmestring

Hildegunn Fandrem

Professor Læringsmiljøsenteret, avd. Stavanger, Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora, Universitetet i Stavanger.

Om boka

Ole Jacob Madsen (2020), Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Spartacus forlag 2020

Av de i overkant et dusin bøker som de siste to-tre årene er blitt skrevet i Norge med ‘livsmestring’ i tittelen tar de aller fleste for seg hva som ligger i begrepet livsmestring og hvordan det kan se ut eller jobbes med i barnehage og skole. Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen, professor i kultur og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo og Uviten-spaltist i Aftenposten, har valgt en annen, og dermed ganske så unik, innfallsvinkel med sin bok. Allerede i tittelen stiller Madsen spørsmål ved om det å innføre livsmestring i skolen er noe som vil gjøre elevene godt. Boka har engasjert og er debattert både i Dagens Næringsliv, Aftenposten og Morgenbladet.

Madsen er kritisk til det han finner var intensjonen med å få livsmestring inn i skolen. Nemlig at vi lar prestasjonssamfunnet, stresset og presset være det som fremstår som nøkkelen til å forstå unges livsutfordringer. Vi har da som underliggende antakelse at det er egenskaper ved enkeltmennesket som er det som avgjør om noen klarer seg godt i livet og på skolen, mens andre ikke gjør det. Problemet med denne forståelsesmåten, sier Madsen, er at negative utfall av individers mestring dermed sees på som utelukkende resultat av «mestringsfeil» og at ansvaret dermed legges for mye over på barn og unge selv, eller at det forventes at problemet skal løses av den enkelte selv. Madsen tydeliggjør dette budskapet ved å trekke fram et sitat fra en av de 5000 elevene Forandringsfabrikken snakket med i forbindelse med livsmestringsopplegget Timen: «Livsmestring må ikke bli enda en ting vi skal mestre».

Boka taler ikke imot at psykisk helse tas inn som tema i skolen, men hevder at måten det blir gjort på trenger å problematiseres. Jeg oppfatter at hans grunnleggende utgangspunkt for boka er dette: «Selv om man mener at eksisterende problemer krever nye løsninger, er det gjerne slik at nye løsninger også bringer med seg nye problemer». Ingen er uenig i at vi trenger livsmestring, men Madsen problematiserer at dette skal inn i skolen og inviterer leseren til å reflektere over hva som kan være den beste måten å gjøre dette på.

Boka innleder med flere sentrale spørsmål: «Lar mestring seg nødvendigvis lære bort?», «Kan alle elever uansett utgangspunkt i livet lære seg å mestre det?» og «Har elever i så fall et større ansvar for å mestre livet?» Det siste av disse spørsmålene er det som berøres mest og som dermed utgjør en hovedtematikk. Hovedbudskapet er at barn og unge gjennom innføring av livsmestring på timeplanen gis for mye ansvar for selv å mestre utfordringene, i stedet for at fokus er på årsaken, eller å endre det som påfører stresset og presset.

Madsen knytter mestring opp til helse. Med det viser han også hvilke sider ved livsmestringsbegrepet han er opptatt av. For ellers kunne kanskje tittelen på boka vært det samme som tittelen på det tverrfaglige temaet i skolen, nemlig «Folkehelse og livsmestring». Når det ikke gjøres, har likevel denne delen et budskap, nemlig å kritisere at mestringsperspektivet og den påståtte årsakssammenhengen mellom økte psykiske helseplager og manglende mestring har blitt en selvfølgelig forståelsesramme for barn og unges utfordringer. Madsen er kritisk til at det er den individrettede psykologiske forståelsesmåten som ligger til grunn for at livsmestring ble innført. Men han viser også, gjennom å beskrive hvordan samfunnet er blitt mer individualisert, at nettopp dette samfunnsdiagnostiske utgangspunktet legger opp til det at hver enkelt må bære ansvaret selv. Slik blir det noe sirkulært over Madsens argumentasjon. Han påpeker videre at dette skaper et behov hos både elever og lærere for verktøy for å håndtere hverdagen bedre.

Boka presenterer ulike livsmestrings-programmer med en kritisk undertone. Det kan dreie seg om at programmet ikke har vist signifikant effekt eller at «enkeltelever har følt seg presset til å dele ting med klassen». Det trekkes også fram at «det er opp til meg selv» (Robust), «hvordan vi selv må jobbe aktivt» og hvordan det slik legges opp til en ansvarliggjøring og terapeutisering i skolen, det vil si at skolen orienterer elevene inn mot seg selv i stedet for verden. Her kan vi lese etterlysingen etter de større systemiske årsakene. Å presentere problemene som utfordringer for de unge, og noe de selv har ansvar for å løse, kan gjøre at en lett neglisjere kollektive eller strukturelle forhold ved skoler og samfunn.

Madsen bruker en stor del av boka på å dokumentere eller forklare den politiske prosessen knyttet til hvordan livsmestringstemaet kom på dagsorden, og her får boka et skjønnlitterært preg, som når han snakker om stortingsbehandlingen og hvordan Senterpartiets representant oppsummerer debatten godt «da hun som siste kvinne ut inntar talerstolen» (s. 58). Man kan få følelsen av å lese en spenningsroman. Boka er til dels sprikende både når det gjelder graden av detaljer i omtalen av hendelsesforløpet og når det gjelder referanser. Vi finner en rikholdig bibliografi og variasjon i type litteratur; han bruker alt fra store skjønnlitterære forfattere som Shakespeare og linjer fra hans kjente stykke om Julius Cæsar «Feilen kjære Brutus er ikke i stjernene, men i oss selv», til sitat fra praktikere som Jørg Arne Jørgensen, som har fast spalte i Stavanger Aftenblad. I tillegg er det referanser til en rekke forskere, som for eksempel NOVA-forsker Ingunn Eriksen og en rekke navngitte politikere. Denne bredden gjør at boka kan nå en heterogen gruppe lesere.

Boka inneholder svært mange kapitler, hvor flere er kun på to eller tre sider. Et av kapitlene er til og med på under en side. Dette gjør at boka blir oppstykket og det virker litt tilfeldig hva som kommer når. Noen av kapitlene henger tydeligere sammen enn andre, eller det er tydeligere hvorfor de kommer etter hverandre. Slik sett kunne boka tjent på å ha færre hovedkapitler med flere underkapitler, i stedet for alle disse små likestilte kapitlene.

Mellom linjene kan man lese at Madsen er kritisk til NOVAS Ungdata-undersøkelse og hvordan denne brukes av politikere og media som et mål på hvordan ungdommer har det. Unges psykiske vansker omtales helt uten omtanke for hvor stresset og presset kommer fra, hvem som rammes og hvem som har ansvaret, hevder Madsen, og dermed brukes generiske beskrivelser i stedet for å fokusere på konteksten resultatene fremstår i. Dette kunne jeg ønsket at Madsen skrev mer om. Han tar opp hvordan forebygging er i ferd med å endre seg fra politikk til psykologi, og slik blir individualisert, «klinifisert» og teknifisert. Jeg kunne ønske meg at han var mer konkret på hva som kan være skolens rolle når det gjelder læring i å mestre livet, samt hvordan økonomisk utjevning og sosial inkludering kan bidra som en del av en bredere forståelse av de unges, og dermed samfunnets problemer. En ting er at Madsen, om de fleste av oss, er kritisk til antroposentrisme som utgangspunkt, men hva blir da løsningen?

Samlet sett representerer Ole Jacob Madsens bok med sine perspektiver en tydelig kritikk av det han kaller diagnostiseringssamfunnet, men forfatteren erkjenner også at vi er der på grunn av de utfordringene barn og unge står overfor. Hovedspørsmålet er om presset og stresset barn og unge opplever, er eller bør være, barn og unges eget ansvar, eller om det er skolens oppgave å gjøre noe med. Han argumenterer på en overbevisende måte at dette kanskje ikke er skolens ansvar. Nå det er sagt, kan man spørre seg om det er slik at noen virkelig mener at alt ansvar for å mestre livet skal legges på barn og ungdom alene. Sannsynligvis ikke. Men det som er bra med Madsens bok, er at han stiller kritiske spørsmål, noen mener kanskje for kritiske, men det handler om aspekter som er viktig å være seg bevisst hvis en skal lykkes med livsmestring i skolen. Madsen tar ikke opp i boka hva som kan være en alternativ innfallsvinkel til livsmestring, dersom det ikke skal settes på timeplanen.

Jeg savner mer om alternativene, tatt i betraktning kritikken og utfordringene han peker på. Skal man bare fortsette som før – uten livsmestring på timeplanen? Madsen berører dette så vidt ved for eksempel å ta opp at vi kan sette søkelys på relasjonell psykologi i stedet for individuell kognitiv psykologi, og dermed tillit framfor selvregulering og selvkontroll, men sier også at dette er noe lærere allerede er gode på. Her kunne Madsen tatt utgangspunkt i det som nå står om livsmestring i overordnet del, i stedet for å konsentrere seg om bakgrunnen for at det ble innført. Hvilke muligheter ligger for arbeid med livsmestring slik læreplanen definerer og formulerer det? Hva med alt det andre som det står om livsmestring i overordnet del, som ikke er psykisk helse, slik som verdivalg og betydningen av å finne mening i livet og å kunne sette grenser og respektere andre? Hvilke kunnskaper, ferdigheter og holdninger er det skolen må bidra til at elevene får knyttet til alle disse områdene? Som pedagog blir jeg nysgjerrig på dette, og vil vite mer enn at vi oftere må uttale viktigheten av å ha relasjonell kompetanse. Og hvis ikke individene selv skal ansvarliggjøres, men det er samfunnet, hva må man da endre i samfunnet eller på systemnivå? Kanskje det kan bli tema i Madsens neste bok?