En historiebok for fremtiden

Anmeldt av
Irene Levin

Professor emerita og forfatter

Om boka

Jan Messel (2021). Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818-2018. Pax forlag.

Da boken Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet av historiker Jan Messel ble sendt meg fra Pax forlag, var boken for stor og tung til å gå ned i postkassen. Etter å ha båret den hjem fra postkontoret, viste kjøkkenvekten 1,8 kg! Boken minnet om en coffee-table-book som mer var beregnet på et salongbord enn for en bok i en bokhylle. Med sine skinnende ark og flotte bilder, ga den inntrykk av å skulle pryde. Hvem vil ha en bok om tohundre år gamle profesjoner fremme på salongbordet, tenkte jeg. Men det var før jeg begynte å lese.

Det tok 200 år fra jordmorutdanningen som den første yrkesutdanningen ble innlemmet i hovedstadens nye universitet. Det skjedde samtidig med at lærererne, fysioterapeutene, ingeniørene, bioingeniørene, førskolelærerne og sosialarbeiderne (for å nevne noen) ble det. Og Oslo fikk sitt andre universitet! Man kunne tro at tre år etter etableringen ville være for kort tid til å resultere i en egen bok. Men Messels prosjekt har vært å vise de prosessene som ledet opp til at yrkesrettede og praktisk orienterte utdanninger med lang kunnskapstradisjon ble del av ett og samme universitet. Hva var bakgrunnen for denne akademiseringsprosessen? Hvor kommer utdanningene fra, og hvorfor ble universitetssatsningen så viktig? Betydningen gjaldt ikke bare profesjonene selv, men for den generelle samfunnsutviklingen, for brukerne og ikke minst for utøverne.

Av en eller annen merkelig grunn kjennes det som om etableringen av OsloMet storbyuniversitetet skjedde for en evighet siden. Kanskje er det pandemien som har skapt denne avstanden? Det er nesten så jeg ikke husker de endeløse diskusjonene innad i institusjonen om det ikke var like bra å fortsette som før? Utad ble etableringen ofte latterliggjort, hvem ville studere eller jobbe på et B-universitet? Som attpåtil skulle hete OsloMet og med stor bokstav midt i navnet! Alt det tilhører fortiden. I dag blir forskere fra OsloMet like ofte invitert til Dagsnytt 18 og morgennyhetene, uten at jeg tror lytterene får et hierarkisk kart i hodet av den grunn: Å, der kommer lillebroren (eller kanskje lillesøsteren) til Universitetet i Oslo? Og det virker heller ikke som journalistene i statskanalen oppfatter det slik. Ansatte ved OsloMet inviteres til å kommentere samfunnsutviklingen i media like hyppig som andre. Hvorfor? Kanskje fordi deres kunnskap oppfattes som relevant.

Til tross for bokens litt villedende utseende og form, er dette en bok som ønsker noe ganske annet enn bare være til pynt. Forfatteren gjennomgår utviklingen innen de forskjellige profesjonene utfra to overordnede teoretiske begrep: kjønn og akademisering. For mange år siden uttalte den kjente sosialpsykolog Harriet Holter: Der kvinnene kommer inn, går makten ut (Holter, 1996). Utsagnet var aldri tenkt å være rent linjært, men mer som en observasjon av maktprosesser som preger vårt samfunn. Men er det fremdeles slik? Messel viser hvordan kvinneandelen på medisin har beveget seg fra 17 prosent på 1970-tallet til rundt 70 prosent i 2016. Til tross for en overvekt av kvinner på medisinstudiet, er det studiet likevel et av de aller vanskeligste å komme inn på. Legeyrket er fortsatt mannsdominert, men på studiet er det kvinnene som dominerer. Det samme gjelder for jussen. Tidlig på 1970-tallet hadde jus bare 10 prosent kvinnelige studenter, mens i 2005 var 60 prosent av studentene kvinner, skriver Messel. Så det gjenstår å se om Harriet Holters utsagn vil holde seg i årtier fremover. Jeg tror Messels bok kan bidra til at så ikke skjer.

Kvinneandelen på OsloMet er i dag på over 70 prosent, men med store forskjeller på de ulike utdanningene. Barnehagelærerne har bare 10 prosent menn og sykepleierne 20. Sosialarbeiderne varierer mellom 70 og 80 prosent kvinner. Der er det de mannlige barnvernspedagogene som løfter prosenten siden de gis ekstrapoeng. Da den første kvinnelige professoren i heltidsstilling ble ansatt ved Høgskolen i Oslo, var det allerede 17 mannlige professorer ved utdanningsinstitusjonen. Året var 2000.

Boken er med andre ord en likestillingshistorie. For jordmødrene tok det 200, mens for sosialarbeiderne «bare» 100 år før utdanningen ble del av et universitet. Riktignok ble embetsstudiet i sosialt arbeid opprettet mot slutten av 1970-tallet ved Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der tok det bortimot 25 år før den første doktorgraden i sosialt arbeid ble fullført innen sosialt arbeid, og ennå lenger før antallet begynte å skyte fart. Før den tid disputerte Kari Killén ved det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo, i 1988.

I Jan Messels bok kommer det frem en stabilitetet i kjønnsmønstrene innen de ulike utdanningene. Det er fremdeles flest kvinner i sosialt arbeid og sykepleie, og menn søker fortsatt til ingeniørutdanningen. Også på Universitetet i Oslo er mange av studiene kjønnssegregerte. Menn søker fysikk og matematikk, og det er en stor overvekt av kvinner på embetsstudiet i psykologi og på jus og medisin. Det gjelder også for bachelorutdanningen i psykologi som ikke er klinisk rettet. Blir tjenesten bedre med en større mannsandel på studiet? Og får det betydning for den mannlige delen av befolkningen av og til også å møte noen av samme kjønn? Ville en kjønnslikhet gi en bedre eller en mer rettferdig utdanning og yrke? Ville vårt samfunns likestillingsprosjekt vært mer vellykket hvis det var flere menn på de utdanningene som nesten bare bekles av kvinner, respektive nesten bare menn? Er målet at det skal være like mange kvinner som menn i utdanningene, eller er målet at de kvinnedominerte utdanningene og yrkene skal ha samme status og makt som der menn dominerer utdanning og yrke? Slike vesentlige spørsmål er det Messels bok åpner opp for å stille.

Et annet viktig spørsmål er hvilken betydning kjønnsulikheten har for kunnskapsproduksjonen. Dette behandles ikke i særlig grad i Messels bok. Det ville krevd en egen publikasjon. Hva betyr kjønnsskjevheten for teoriutviklingen? Sosialt arbeid er utviklet og sterkt preget av kvinner – som formødre og videreformidlingen av fagets tradisjon, teoretisk og praktisk. Gir det en skjevhet når det gjelder hva man fokuserer på og hvordan man forstår fagutviklingen? Og tar utdanningene denne skjevheten på alvor i sine undervisningsplaner og faglige diskusjoner? Undervises det, for eksempel, i hvilken betydning kjønn har for kunnskapsproduksjonen i utdanningene eller tar man denne kjønnsulikheten for gitt, nærmest som noe naturgitt? Messel viser hvor standhaftige og stabile kjønnspreferansene har vært, og de kommende yrkesutøverne trenger kjønnsanalytiske briller for å forstå disse prosessene.

Under boklanseringen av Jan Messels bok på Litteraturhuset i Oslo nylig, stilte Steinar Stjernø, spørsmålet om akademiseringen har bidratt til bedre praksis. Stjernø er den desidert viktigste enkeltaktøren for utviklingen av høyere utdanning i Norge – ikke bare gjennom sine mange år som rektor ved NKSH og Høgskolen i Oslo, men også som designer av Norgeskartet for høyere utdanning gjennom Stjernøutvalget. Spørsmålet var om akademiseringen har gitt oss en styrket praksis eller bare om den belyser praksis? Sagt på en annen måte: Har akademiseringsutviklingen gått ovenfra og ned gjennom direktiver eller har den kommet nedenfra, fra fagene selv? Svaret er selvfølgelig begge deler, og det ikke uten diskusjoner, slik Messels bok dokumenterer.

Denne boken diskuterer utviklingsprosessene som endte opp med samling i et felles universitet. Den viser det enorme kunnskaps- og statusløftet det har vært, fra Norske kvinners nasjonalråds ettårige sosiale kurser i 1920 til PhD-utdanningen innen Sosialt arbeid og sosialpolitikk som ble vedtatt i 2009, startet i 2011 og uteksaminerte sin første PhD i 2016. Siden den gangen har 40 doktorander disputert her.

Utdanningene utvikler seg i et rom som samfunnet har skapt og åpnet opp. Storbyuniversitetet, OsloMet er et slikt rom. Universitetsstatusen var i første omgang et nivå utdanningene ble vurdert utfra. Etterhvert blir det mer som det rom der kunnskapsfeltet kan utvikle seg. Høgskolens, og senere OsloMets, historie handler om en norgeshistorie i forandring. Da kvinnene entret arbeidsmarkedet på 1970-tallet, var likelønn ingen selvfølge. Utdanningene er et produkt av en økonomisk, sosial og kulturell samfunnsutvikling, samtidig som den skapte den, skriver forfatteren. Her har det vært snakk om interaksjoner.

Jan Messel har skrevet en bok for fremtiden. Og da er det viktig å ha med seg historien. Denne boken er helhetlig og skrevet av èn forfatter og ikke et redigert verk der hver utdanning skriver om seg selv. Når kvinnene i Norske kvinners nasjonalråd satte seg ned og skapte De sosiale kurser i 1920, tenkte de kanskje ikke på det som begynnelsen av en lang kvinnehistorie og akademisering av sosialt arbeid. Det er først i dag vi gjør det. Hvordan vi i fremtiden vil vurdere etableringen av Oslos andre universitet, OsloMet, vet vi ikke. Men Jan Messel har gitt oss noen gode briller.