En etterlengtet bok som ikke innfrir helt

Anmeldt av Merethe Hernes-Giertsen

Dosent, UiT Norges arktiske universitet, Institutt for barnevern og sosialt arbeid, merethe.hernes-giertsen@uit.no

Om boka

Ariana Guilherme Fernandes og Marianne Rugkåsa (2023). Antirasistisk sosialt arbeid. Gyldendal

Boken Antirasistisk sosialt arbeid er skrevet av førsteamanuensis Ariana Guilherme Fernandes og professor Marianne Rugkåsa (2023), begge ansatt på Institutt for sosialfag på OsloMet. Da jeg ble forespurt om å anmelde boken takket jeg raskt ja, for det er etterlengtet med en norsk sosialfaglig bok om antirasisme. Som forfatterne skriver, er det 25 år siden Naushad Qureshi publiserte en artikkel om rasisme og sosialt arbeid, og siden har det vært skrevet lite. Ut fra nye rammeplaner og generell mangel på forskning og undervisning med utgangspunkt i teori om maktasymmetrier i norsk sosialt arbeid, er det velkomment at det gis ut et større arbeid som adresserer antirasisme. Det oppgis ikke hvem som er bokens målgrupper. Det er med utgangspunkt i boken som en fagbok, og dermed aktuell som lærebok på sosialarbeiderutdanninger, jeg vurderer den.

Gyldendal

Boken er hendig, 190 sider i A5-format. Den er delt inn i tre deler, hvor det teoretiske grunnlaget presenteres i del 1. I del 2 gir forfatterne eksempler på hvordan rasisme kommer til uttrykk, og de fokuserer i del 3 på hvordan antirasisme kan inngå i undervisning, forskning og praksis.

Etter et innledende kapittel i bokens første del, hvor rasisme plasseres inn i en norsk sosialfaglig kontekst, og med begrepsavklaringer om rasisme, diskriminering, rasialisering og etnifisering, presenteres mer grunnleggende perspektiver i kapittel 2 og 3. Kapittel 2, «Kolonialisme, postkolonialisme og sosialt arbeid», inviterer leseren til relevant teori om kolonialisme, postkolonialisme, dekolonisering, hvithetsstudier og privilegieteori, og kapittel 3 til teori om interseksjonalitet. Det er et godt analytisk grep å presentere teori om interseksjonalitet når et undertrykkingsgrunnlag settes på dagsorden. Det bidrar her til å forstå hvordan rasisme kan få ulike uttrykk og ulike konsekvenser, avhengig av øvrige sosiale posisjoner en besitter i ulike hierarkier, som kjønn og klasse.

Jeg sitter med et inntrykk av at all teori som forfatterne presenterer beskrives å ha røtter i postkolonial teori, ikke bare teorien i kapittel 2, men også teori om interseksjonalitet: «Interseksjonalitet er et teoretisk perspektiv som springer ut fra postkolonialistisk teori» (s. 16). Er det ikke mer nærliggende å plassere Crenshaws (1991) interseksjonalitetsbegrep inn i moderne teori, som kritisk feministisk raseteori, mens teorien om interseksjonalitet senere ble utviklet i en poststrukturalistisk retning (Staunæs, 2003)?

Det er en del redegjørelser i teksten som jeg undres over. Ett eksempel: «Rasisme er noe som gjøres, og ikke noe som er (Miles & Brown, 2003), er et sentralt utgangspunkt i boken. Dette innebærer at vi ikke ser rasisme som iboende, altså noe som en er, men at det først og fremst handler om hvordan handlinger kan virke rasistiske» (s. 19). For det første; kan rasisme være iboende, være «noe som en er»? Hva er det i så fall? For det andre; hvis rasisme i denne boken først og fremst «handler om hvordan handlinger kan virke rasistiske», hva da med fenomener som kunnskapsgrunnlag, kategoriseringer, maktstrukturer og språk? Slike forhold behandles også i boken, og derfor fremstår vektleggingen av «handlinger som kan virke rasistiske» langt mer avgrenset enn bokens innhold.

Et annet eksempel: På side 32–33 bruker forfatterne begrepet strukturell rasisme for å illustrere rasisme på strukturelt nivå; «Rasisme på strukturelt nivå, slik Bangstad og kolleger (2021, s. 10) definerer det […]». Bangstad et al. (2021) sitt begrep om strukturell rasisme er imidlertid ikke et begrep om rasisme på strukturelt nivå (til forskjell fra rasisme på individuelt nivå og institusjonelt nivå). Deres begrep om strukturell rasisme viser til «systematisk eller strukturell negativ forskjellsbehandling […]», og også «individuelle holdninger, tanker og ideer» er av relevans for analyser av strukturell rasisme (Bangstad et al., 2021, s. 17). Det problematiske her er at to ulike tradisjoner blandes sammen, en britisk tradisjon med en nivåmodell og en amerikansk tradisjon med teori om strukturell/systematisk rasisme (Andersson, 2022), slik at de respektive meningsinnholdene endres.

Med henvisning til McIntosh (1988) presenteres teorien om hvite privilegier (s. 61-62). Hvite privilegier omtales konsekvent av forfatterne som hvites privilegier. I engelsk og norsk litteratur om privilegieteori er terminologien som anvendes henholdsvis white privileges og, direkte oversatt; hvite privilegier. Den lille men store, forskjellen, genitiv-s-en som forfatterne har satt på hvite, gjør at systemperspektivet kommer i bakgrunnen. Systemperspektivet er grunnlaget i McIntosh (1988) sin teoriutlegning, ved at privilegiene hvite har, og ulempene ikke-hvite dermed får, utgjør et system («power system»), og er ikke trekk ved hudfarge. Privilegieteori er omdebattert, og forståelig nok protesterer en del hvite i diskusjoner i ulike medier når de oppfatter at andre hevder at privilegiene er knyttet til å være hvit. Her har vi som arbeider med disse spørsmålene en faglig og pedagogisk utfordring. I en fagbok bør teorien gjengis presist og i tråd med gjeldende terminologi. I forhold til antirasistisk arbeid har det stor betydning om hvite privilegier oppfattes å være knyttet til hudfarge eller om de oppfattes å inngå i et system, i en maktstruktur. McIntosh (2015, s. 233) har utviklet en øvelse som adresserer at privilegier og ulemper ikke er egenskaper ved ulike statuser en har, som kjønn, seksuell orientering eller hudfarge, men omhandler makt og sosiale krefter: «The primary aim of this exercise is to help clinicians become more aware of how power has worked in their own lives and to increase their ability to imagine how social forces may have affected others».

I tillegg bruker forfatterne begrepet privilegier knyttet til andre forhold enn til hudfarge, uten at det fremgår av teksten: «Det er samtidig viktig å anerkjenne at til tross for at hvithet er et privilegium, betyr ikke det at alle hvite verken er eller opplever seg selv som privilegerte» (s. 62). Dermed ser det ut til at forfatterne også underslår privilegieteoriens relevans, ved å blande inn andre fenomener med bruk av samme begrep. Hva er poenget med å anerkjenne at ikke alle med hvit hud opplever seg som privilegerte, verken økonomisk, eller på annen måte? Hvilke konsekvenser har en slik anerkjennelse for antirasistisk sosialt arbeid? Også denne sammenblandingen av ulike måter privilegiebegrepet kan forstås på kjennetegner krevende og forvirrende diskusjoner i media, når hvite sier de ikke lever et privilegert liv, som motargument mot forståelsen av at hvit hud privilegeres.

I del 2 av boken presenteres en rekke eksempler som viser hvordan rasisme kommer til uttrykk, gjerne med de beste intensjoner, og hvor vanskelig det er å tematisere rasisme i sosialt arbeid. Også rasisme på strukturnivå, som bolig- og arbeidsmarkedet, illustreres. Eksemplene gjør at leserne kommer tett på rasisme, og illustrerer godt hvorfor det er viktig med en bok om antirasisme i norsk sosialt arbeid.

Jeg stusser imidlertid over avgrensingen forfatterne gjør når de skriver at «Rasisme i dagens Norge er først og fremst en anti-innvandringsrasisme» (s. 82), og følger opp med å skille de to kapitlene i henholdsvis «Rasismens former og uttrykk» og «Assimilering og fornorskning av samiske urfolk og nasjonale minoriteter». Hvorfor omtales ikke assimilering og fornorskning som rasisme, i en bok om rasisme? Eriksen og Jore (2023) skriver at det er typisk norsk å ikke snakke om rasisme når det gjelder samer og nasjonale minoriteter. Jeg skulle gjerne sett at disse kapitlene var strukturert annerledes, slik at en ikke, som jeg gjør, sitter igjen med det inntrykk som Eriksen og Jore (2023) påpeker.

Del 3, og bokens siste kapittel med samme tittel som boken (på kun 18 sider), synes jeg er uoversiktlig. To delkapitler om henholdsvis nye retningslinjer for utdanningene og om yrkesetisk grunnlagsdokument leser jeg som gjentakelser fra innledningskapittelet. Dekolonisering som strategi omtales i to ulike delkapitler, med nærmest overlappende titler: «Dekolonisering av sosialt arbeids utdanning, forskning og praksis» og «Dekolonisering av teori, litteratur og metoder». Et delkapittel om «Tilrettelegging av tolkede samtaler» leser jeg som et eksempel, men det presenteres på samme nivå som kapitlene om dekolonisering. Jeg savner at kapittelet har en analytisk ramme slik at det blir lettere å få grep om hvordan sosialt arbeid kan endres i en antirasistisk retning. Det kan være å følge opp teorier som presenteres innledningsvis, det kan være å bruke nivåmodellen om mikro-, meso- og makronivå, eller det kan være å gjøre et skille mellom undervisning, forskning og yrkesutøvelse, som utgangspunkt for forslag og eksempler på antirasistiske strategier i sosialt arbeid.

Til sist foreslår jeg til en neste utgave at forfatterne etter hvert kapittel presenterer refleksjonsspørsmål. Lite er bedre for læring og forståelse enn at en settes i gang med å aktivt forholde seg til et fagstoff, som for mange er krevende, ikke minst for de av oss med hvit hud og en etnisk og kulturell majoritetstilhørighet, og som sjelden eller aldri har reflektert over hvordan slike forhold inngår i maktstrukturer.

Som forfatterne skriver i bokens første del oppfattes tematisering av rasisme i sosialt arbeid ofte som en provokasjon ettersom sosialt arbeids selvbilde er å være i det godes tjeneste. Det er ikke mange år siden rasisme ikke var stuerent å adressere i sosialt arbeid, og muligens er det fremdeles ikke det. Det er derfor et stort behov for en god lærebok om rasisme og antirasisme i sosialt arbeid. Avslutningsvis; det bør gjøres noen analytiske endringer i teoripresentasjonen og i strukturering av teksten, og derfor anbefaler jeg ikke denne boken uforbeholdent som en pensumbok. Jeg håper en ny utgave kommer om ikke så lenge.