Den klasseløse sosialarbeideren?

Håvard Aaslund

Master i sosialt arbeid/Sosionom med spesialkompetanse. Høgskolelektor i sosialt arbeid, Diakonhjemmet høgskole

havard.aaslund@diakonhjemmet.no

Richmond (1917) lagde diagnostiske modeller for vitenskapelig analyse av problemene, så hun kunne hjelpe de fattige inn på den rette vei. De to kvinnene sto for forskjellige tilnærminger i møte med de vanskeligstilte, og har blitt representanter for en individuell og en kollektiv tilnærming. De hadde ulik klassebakgrunn, men begge ville forstå og bedre de sosiale forholdene rundt fattiges situasjon. Begge skjønte at det var forskjell på egne moralske fordommer og forståelsen av de sosiale forholdene hjelpetrengende levde i, og at de delvis ble minnet på denne gjennom klassemotsetninger og klassehat (Franklin, 1986).

I boka Det nye barnevernet beskrives at arbeiderklassemødre og ikke-sysselsatte er overrepresentert blant barnevernforeldre (Marthinsen, Clifford, Fauske, Lichtwarck & Kojan, 2013). Samtidig er tjenestene i barnevernet preget av klassebias: Det er middelklassen som moraliserer overfor «underklassens» væremåter. Derfor bør barnevernsarbeideren bli mer bevisst på egen bagasje (Kojan, 2013). På hvilke måter kommer så denne klassebiasen til uttrykk? Hvilken bagasje er det egentlig snakk om?

Signe Ylvisaker poengterer faren for at vi sosialarbeidere kan forholde oss kritiske til klientene, men i mindre grad til oss selv og egen praksis (2014). Eksempelvis viste en kunnskapsoversikt over forskning på drop-out i rusbehandling de siste 20 årene, at fokus i forskningen var på forhold ved pasienten, ikke forhold ved behandleren eller alliansen mellom behandleren og pasienten (Brorson, Arnevik, Rand-Henriksen & Duckert 2013). I sosialt arbeid er det viktig å erkjenne og synliggjøre egen maktposisjon i hjelperelasjonen til klienten. Ellers er faren at vi som sosialarbeidere tilslører maktforholdene for klienten, eller ikke forstår klientens avmakt (Andersen, Brok & Mathiasen 2000; Rugkåsa 2014).

Det viktigste maktaspektet i relasjonen mellom tjenesteyter og bruker er asymmetrien i hjelpeforholdet (Ohnstad 1993; Skau 2013; Stjernø 2013). I tillegg til dette er forholdet preget av maktdimensjonene kjønn, klasse og forholdet mellom majoritet og minoritet. Disse griper inn i hverandre (Skilbrei, 2010; Fekjær, 2010). Kjønnsroller har forskjellige dimensjoner innenfor forskjellige kulturelle områder. Samtidig er det forskjell på den maskuline kulturen i arbeiderklassen og middelklassen. Dette samspillet mellom maktdimensjonene kalles interseksjonalitet (Oltedal, 2013). Minoritetsperspektiver og kjønnsperspektiver har fått oppmerksomhet innen sosialt arbeid og barnevern, med gode bidrag som reflekterer over sosialarbeiderens bakgrunn (Ask & Berg, 2011; Oltedal, 2013). Perspektiver om sosial klasse synes derimot å ha fått mindre oppmerksomhet. Er det fordi klassebegrepet er utdatert og ikke passer inn i arbeidet med fattige og vanskeligstilte i Norge? Er det mer ubehagelig å reflektere over klasseforskjeller enn andre sider ved sosialarbeiderens bakgrunn?

Klasseforskjellene er i hvert fall ikke like åpenbare i det seinmoderne Norge som i USA for hundre år siden. Er vi ikke alle i middelklassen nå? En meningsmåling av MMI viste at ni av ti nordmenn mente det var klasseforskjeller i Norge. NOVA-forsker Jon Ivar Elstad uttrykker at de fleste plasserer seg selv på midten, i middelklassen (Korneliussen 2005). Vi mener altså at det eksisterer betydningsfulle klasseforskjeller, men at vi selv stort sett er lik de fleste. Er dette et uttrykk for ubehaget ved å se sosiale forskjeller? Søker vi mer konformitet og likhet, enn det egentlig er i det norske samfunnet?

Sosialarbeideren – agent for middelklassen?

Begrepet sosial klasse betegner systematisk reproduksjon av forskjeller (Dahlgren & Ljunggren, 2010). Det tidlige klassebegrepet hadde økonomiske forskjeller i fokus, mens senere tids klasseforskning i varierende grad vektla klassekultur som en kilde til reproduksjon av forskjellene (Crompton & Scott, 2005). Spesielt viktig i denne dreiningen har Bourdieus teorier om kulturelle og symbolske faktorers betydning for ulikhet vært, og skillet mellom økonomisk og kulturell kapital (Dahlgren & Ljunggren, 2010). Bourdieus teorier har også vært utgangspunkt for analyser av barnevernets praksis i Norge (Marthinsen, 2003; Aamodt, 2012). Hvordan er så sosialarbeiderens klasseposisjon?

Som profesjonell sosialarbeider med treårig utdanning og jobb i offentlig sektor defineres man vanligvis som middelklasse. Allikevel er det store forskjeller mellom ulike profesjoner når det gjelder autonomi og kontroll, og det synes lite relevant å slå sosialarbeidere i hartkorn med jurister (Dæhlen & Svensson, 2008; Stjernø, 2013). I tillegg er nettopp klassebakgrunnen sentral i reproduksjon av sosial ulikhet. Arbeiderklassefamilier og middelklassefamilier oppdrar barn ulikt med tanke på autonomi, konformitet og forhold til autoriteter (Stefansen & Blaasvær, 2010). Hvilken klassetilknytning er mest relevant, den tidlige sosialiseringen eller sosialiseringen inn i utdanning og yrkesliv?

Det foreligger ikke direkte dokumentasjon om klassebakgrunn for studentene som utdanner seg til sosialarbeidere, men kun en femtedel av studentene har far med høyere utdanning over tre år (Stjernø, 2013). De fleste nordmenn som tar høyere utdanning, kommer imidlertid fra familier med høyere utdanning. Blant gutter med foreldre som ikke har videregående skole, tar kun én av ti høyere utdanning (Fauske, 2011), og foreldrenes utdanningsnivå har klart mer å si for om en selv tar høyere utdanning enn hvor en har vokst opp i landet (Helland & Heggen 2013). Halvparten av disse har allerede falt fra før videregående skole er ferdig (NOU 2009:10). Tallene er ikke helt sammenlignbare da vi kun vet om fars utdanning blant sosialarbeiderne, ikke mors, i tillegg til at utdanningsnivå er en vel snever forståelse av klasse, men det kan virke som om flertallet av sosialarbeidere har tatt et steg opp i det sosiale hierarkiet når det gjelder kulturell kapital. Vektlegger man klassebakgrunn, er det ikke rimelig at sosialarbeidere målbærer klassebias i møte med klientene. Tvert om skulle en tro at flesteparten av sosialarbeiderne har sympati med familiene fra de lavere klasser og kjenner arbeiderklassekulturen godt nok til ikke å målbære fundamentalt andre verdier enn sine brukere.

På den annen side sosialiseres sosialarbeiderne til middelklassen gjennom profesjonsutdanning, i yrkeslivet og gjennom et profesjonsforbund – eller enda tidligere, gjennom videregående opplæring. Ifølge senter for profesjonsstudier, legitimerer nåtidas sosialarbeidere yrkesvalgene gjennom ønske om selvutvikling, spenning, nærhet til andre og meningsfullt arbeid. Tidligere sosialarbeideres religiøse, politiske eller moralske motiver for å hjelpe andre er erstattet av selvorienterte motivasjonsfaktorer eller ønsker om å bli berørt av andre menneskers liv (Jensen & Fossestøl, 2005), altså tradisjonelle middelsklasseverdier knyttet til selvutvikling og individualitet. Er det da sånn at utdanningssosialiseringen trumfer en eventuell lavere klassebakgrunn?

Den subjektive opplevelsen av sosial mobilitet kalles klassereisen, og de siste årene har vi sett beretninger om klassereisen i media og akademia (Seljestad, 2010; Vik, 2013). Den klassereisende vil ofte ha en ambivalens knyttet til begge klassekulturer. Den nye kulturen, som oftest middelklassekulturen, kan ses på med beundring, men samtidig med et ytre blikk og en følelse av å gjennomskue kulturen. Arbeiderklassekulturen idealiseres, samtidig som en føler mer og mer avstand til arbeiderklassemennesker og deres smak (Skilbrei, 2013). En moraliserende tendens kan således styrkes i beundring for alt det nye en har lært og antipati med lavere klassers kultur. Kombinert med tjenestenes individualistiske orientering mot klienten gjennom individuelle rettigheter og personlig tjenesteyting, kan dette skape grobunn for klassebiasen det argumenteres for. Motsatt, kan det å gjennomskue middelklassekulturen være en ressurs som en ønsker at skal komme de hjelpetrengende til gode. Dette kan nettopp være en motivasjon for å utdanne seg til sosialarbeider. Spørsmålet blir derfor hvordan disse klasseaspektene får uttrykk i praksis. Hvor mye av sin nyvunne middelklassehabitus har sosialarbeiderne med seg inn i møte med brukerne?

Klassemotsetninger som barrierer

Ulikheten i utdanning mellom sosialarbeideren og den hjelpetrengende er stor i barnevernet. Syv av ti barn i barnevernet har foreldre fra arbeiderklassen eller som er arbeidsledige (Kojan & Fauske, 2011), og klassereisene her er sjeldnere. Ifølge NOVAs rapport ender 80 prosent av ungdommene på ungdomshjem opp uten å ha fullført videregående skole (Clausen & Kristofersen, 2008). Dette har utløst svært betimelige krav om å styrke det skolerettede arbeidet på barnevernsinstitusjonene.

I et klasseperspektiv kan fokus på videregående opplæring i barnevernet analyseres som et forsøk på å tilføre sosial og kulturell kapital (Marthinsen, 2003; Helgeland, 2008). Kvalifiseringsprogrammet i NAV og arbeid mot frafall i videregående opplæring, er eksempler på samme strategi. En kan kalle det å kompensere for klasseforskjeller for forsøk på å bryte den sosiale arven, men middelklasseforventninger kan føre til marginalisering av de hjelpetrengende. I ytterste konsekvens kan vi kalle det symbolsk vold; klasseforskjellene forsterkes, normaliseres og usynliggjøres som sådan, snarere enn utjevnes. Sosialarbeideren kan signalisere verdier, mål og kjønnsroller som synes irrelevante. På den måten kan sosialarbeideren miste muligheten til å framstå som den betydningsfulle andre.

Den amerikanske sosiologen Annette Lareau (2002) viser hvordan forholdet til lærere, leger og andre profesjonelle voksne for barn fra arbeiderklasse og underklasse, er preget av taushet, mistro, underkastelse, eller motstand, mens deres jevnaldrende fra middelklassen blir oppdratt til å forvente forhandlinger og deltakelse. Det er betydelige forskjeller mellom underklassen i USA og Norge, men lignende klasseforskjeller i oppdragelse er blitt avdekket også her (Stefansen & Farstad, 2010). I jobben med å forstå ungdom i barnevernet kan en empatisk tilnærming fordre at sosialarbeideren legger noe av sin kulturelle bagasje til side for å se ungdommen der denne er. Hvis ikke, kan vi gå i fella og anklage ungdommen for ikke å være i stand til å delta.

Forskjellene i verdier, holdninger, språk og normer kan ha konsekvenser hvis vi ikke er oppmerksomme. I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets forskningsstrategi (2009) framheves et stort behov for å utvikle systematisk brukermedvirkning og brukerinnflytelse i barnevernet, men blant annet manglende medvirkning blant barn og ungdom er avdekket i flere tilfeller (Backe-Hansen, Bakketeig, Gautun & Grønningsæter, 2011). Når barns rettigheter menes å ha gått for langt, henvises det som oftest til manglende kompetanse eller rasjonalitet hos barnet, med henvisning til ungdommenes problematikk eller kompetanse – blaming the victim (Franklin, 1995).

Skal barn lære å skape forandring, må de ha rett til deltakelse, både for å lære ferdigheter, få eierskap til prosjekter og for å oppleve tro på seg selv som handlende aktører (Smith, 2007), mens begreper som brukermedvirkning og empowerment har blitt utvannet av profesjonalisering, målplaner og markedstenkning (Seim & Slettebø, 2007). Spriket mellom idealet som beskrives i institusjonsplanene og hva som vises i praksis blir påfallende. Spør man ungdommene om medvirkning på barneverninstitusjon, tegnes et bilde av skinnmedvirkning der middagsmaten er det eneste de unge har innflytelse på (Tjelflaat & Ulset 2007). Brukermedvirkningen løsrives fra de sosiale relasjonene rundt ungdommen, den blir profesjonalisert og individualisert, et spørsmål om ungdommen er kompetent nok til å medvirke. I dette skjules også den grunnleggende asymmetrien i forholdet mellom hjelper og hjelptrengende i «mangel på kompetanse».

Klassebias eller politisk konformitet?

I egne intervjuer og samtaler med tidligere institusjonsplasserte ungdommer (ikke publisert) er det påfallende mange som trekker fram andre enn de profesjonelle sosialarbeiderne som de mest betydningsfulle; kokka, miljøarbeideren med håndverkerbakgrunn eller husmoren som tok ekstravakter. Det kan være flere forklaringer på dette, men en hypotese kan være en klasserelatert identifikasjon, eventuelt en fremmedgjøring fra de profesjonelle. En av de unge voksne i Barnevernsproffene uttrykker noe lignende:

«Når de sitter og bruker masse avanserte fagord som kun de har tatt en utdanning for å lære, som vi ikke har tatt (…) til slutter føler man seg dum når man sier hva betyr det, hva betyr det, hva betyr det? (…) da mister du tråden, også blir det bare til at du jabber med for å komme deg ut av det.» (NRK P2, 2014).

Videre beskrives de profesjonelle som distanserte og at de ikke viser følelser. «Smaken går foran moralen slik myten forholder seg til vitenskapen», sier Marthinsen (2003:492), men det er ikke gitt at det er sosialarbeiderens egen smak som målbæres i hjelperelasjonen. I en tid med økende mål- og resultatstyring og sterkere politisk kontroll med profesjonelle (Øverbye, 2013, Røysum 2014), kommer moralismen over underklassen like gjerne fra et system som sosialarbeideren ikke tør å utfordre. Dersom flertallet sosialarbeidere er klassereisende, kan det være konformitetsbehov og underkastelse for autoriteter som preger praksis, snarere enn egne moralske fordømmelser.

Sosialarbeiderens posisjon i det profesjonelle hierarkiet kan videre svekke yrkesmessig autonomi. Med miljøterapiens terminologi ville vi kalt dette for en parallellprosess, der forholdet mellom sosialarbeideren og myndighetene reflekterer forholdet mellom klient og sosialarbeider. I så fall blir det også mindre meningsfylt å snakke om moralisering, det er snarere et spørsmål om rammer og styring av jobben.

Betydningen av sosial klasse og klasseforskjeller griper inn i sosialt arbeids analyseredskaper og handlingsredskaper i interaksjon med kjønn, etnisk bakgrunn, funksjonsevne og seksuell orientering. Kanskje består klassebias i barnevernet av en naiv tro på likeverd basert på gode intensjoner, men der forskjellene usynliggjøres i de gode intensjonenes formål? FOs yrkesetiske retningslinjer anbefaler myndiggjøring og symmetriske relasjoner mellom den profesjonelle og brukeren, men mangler konkrete refleksjoner over hvordan dette skal nedfelles i praksis (Stjernø 2013).

Begreper som medvirkning og sosial kapital er i fare for å miste sine kollektive kontekster og få preg av å være piller som en doktor kan skrive ut. I et hjelpesystem som insisterer på invididbaserte løsninger på sosiale problemer kan økt fokus på klasseperspektivet i utdanning og forskning bidra til å utfordre klassebias i barnevernet, men dette krever betydelig mer enn at barnevernsarbeideren analyserer sin egen bagasje. Det krever at man ser på utformingen av tjenesteapparatets organisering, innhold og diskurs, og barnevernsarbeiderens posisjon her.