Debatt
Gjentar vi det siste ordet hele tiden….?
Bruk av samtalemetoder i barnevernstjenesten
Sammendrag
I Fontene Forskning nr. 1/2016 har Line Joranger et innlegg på debattsidene med tittelen «Hvorfor gjentar dere det siste ordet vi sier hele tida?». Hun stiller seg kritisk til samtalemetoder som blir brukt i barnevernet i Norge og viser til Barnevernproffene som uttaler at de ikke ønsker å bli møtt av hjelpere som bruker standardiserte metoder for kommunikasjon. Det får dem til å føle seg mindreverdige og som brikker i et spill. Det er særlig kommunikasjonsprinsippet om å gjenta siste ordet/ordene til den man snakker med som får fokus i innlegget.
Litteraturliste
Bunkholdt, Vigdis & Sandbæk, Mona (2008). Praktisk barnevernarbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk
Gamst, Kari Trøften & Langballe, Åse (2004). Barn som vitner. En empirisk og teoretisk studie av kommunikasjon med barn i dommeravhør. Utvikling av en avhørsmetodisk tilnærming. Oslo: Avhandling for dr.polit.graden. Institutt for spesialpedagogikk. Det Utdanningsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Oslo.
Gamst, Kari Trøften (2011). Profesjonelle barnesamtaler. Å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget.
Gamst, Kari Trøften, Hotvedt, Tonje & Lindland, May (2012). Kompetanseutviklingsprogrammet Barnesamtalen i barnevernet. En Dialogisk samtalemetode med barn. Oslo: Prosjektrapport, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – Øst og Barne- og familieetaten, Oslo Kommune.
Jensen, Per & Ulleberg, Inger (2011). Mellom ordene. Kommunikasjon i profesjonell praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Killingmo, Bjørn (1999). Den åpnende samtalen. Tidsskrift for den Norske Lægeforening 119 (1), s. 5-59
Langballe, Åse, Gamst, Kari Trøften & Jakobsen, Marianne (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernsarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse. Oslo: Rapport nr 2, Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress.
Ruud, Anne Kirsti (2011). Hvorfor spurte ingen meg? Kommunikasjon med barn og ungdom i utfordrende livssituasjoner. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Skauge, Berit (2010). Er det noen som vil høre på meg?: Har endringer i barnevernloven, organisering av kommunale tjenester og innføring av nytt fagdataverktøy, der fokus har vært økt brukermedvirkning og deltakelse fra barnet, medført endringer i praksis?: Blir barnets stemme mer fremtredende? Trondheim: Masteroppgave, Norges Tekniske og Naturvitenskapelig Universitet.
Siv Anne Dimmen
Spesialkonsulent, Barne- og
familieetaten i Oslo kommune
siv.dimmen@bfe.oslo.kommune.no
Henning Tønnesson
Seksjonsleder, Barne- og
familieetaten i Oslo kommune
Vårt utgangspunkt er Den dialogiske samtalemetoden, også betegnet som The Dialogical Communication Method, forkortet til DCM. Vi vil argumentere for at barnevernsarbeiderne trenger kompetanse for å gjennomføre gode, profesjonelle samtaler med barn i barnevernet, og at samtalemetoder som DCM kan være en god hjelp.
Det vi oppfatter som hovedpoenget i Jorangers innlegg, er at bruken av standardiserte metoder medfører en instrumentell handlemåte som ikke gagner menneskene man er satt til å hjelpe. Vi er enige i at det kan skje dersom hjelperen ikke er trygg på bruk av metoden, eller at metoden ikke tilpasses verken situasjonen eller barnet. Vi er også enig med Joranger i at «sunn fornuft» må brukes, men ikke at det alene er løsningen.
Barnevernsarbeidere må være kritiske til egen praksis, inkludert bruken av metoder. Barn og unge i barnevernet er forskjellige og må møtes med interesse for hvem de er og hvilken historie de har med seg. Dette vil ikke bli ivaretatt ved å følge en standardisert samtalemetode og ukritisk bruk av samtaleteknikker. Da vil man ende opp med en kommunikasjon som beskrevet av Joranger. Vi opplever imidlertid innlegget til Joranger som en forenklet framstilling, og ønsker derfor å nyansere dette. Vi vil også formidle hvordan vi i Oslo har lagt til rette for kompetanseutvikling ved bruk av DCM.
Det finnes rikelig med kommunikasjonskunnskap (Gamst & Langballe, 2004; Jensen & Ulleberg, Killingmo, 1999; 2011; Ruud 2011), men det er ikke alltid like lett å hente fram det som er relevant for den konteksten samtalen foregår i. Samtalemetoder er generalisert kunnskap og kan dermed være en god hjelp for den profesjonelle. I den komplekse og travle arbeidshverdagen til ansatte i barnevernstjenesten er det behov for faglig verktøy som hjelper en med å huske relevant kunnskap. Samtalemetoder er et slikt faglig verktøy. Om det blir vellykket å bruke metoden i en samtale, handler om hvordan metoden blir brukt. Samtalemetoder må, som annen kunnskap, tilpasses barnet og situasjonen (Gamst & Langballe, 2004). Det kreves refleksjon og et kritisk blikk på det man gjør for å unngå overtramp overfor brukeren.
Samtaler med barn i barnevernet krever kommunikasjonskompetanse. I det legger vi både en generell teoretisk kunnskap om samtaler med barn, og en erfaringskunnskap som gjør barnevernsarbeidere i stand til å anvende den generelle kunnskapen på best mulig måte.
Kommunikasjon med brukere i barnevernstjenesten
Kommunikasjon med barn og foreldre er sentralt i barnevernsarbeid. Skal barnevernstjenesten kunne undersøke meldinger, finne ut hvilke tiltak som trengs, følge opp og evaluere tiltakene, er det helt nødvendig å kunne kommunisere med dem det gjelder. Det legges vekt på medvirkning fra både barn og foreldre, og særlig barns medvirkning er blitt fokusert de senere årene. I henhold til lov om barnevernstjenester (§§ 4-1 og 6-3) skal barna informeres og gis anledning til å uttale seg om sin sak før det blir tatt noen avgjørelser. Barna skal i større grad medvirke i saken sin. Skal det være en reell medvirkning, må den voksne ha kompetanse til å vite hvordan barn i ulike aldre og ulike situasjoner best kan medvirke.
For mange barn kan det være vanskelig å formidle seg til barnevernstjenesten. For det første er selve grunnlaget for barnets kontakt med tjenesten problematisk. Det forventes at barna skal fortelle om forhold som kan sette dem i en vanskelig posisjon overfor foreldrene. I mange tilfeller kan det innebære at barna føler de må avsløre foreldre som utsetter dem for overgrep eller på annen måte ikke strekker til. Dette kan oppleves illojalt, barna kan være redde for å bli straffet av foreldrene eller for hva som skjer etterpå, for eksempel om de må flytte.
Andre grunner til at det er vanskelig for barn å formidle seg til barnevernstjenesten, kan være at de er lite vant til å sette ord på følelser og opplevelser. Det kan være at de ikke er blitt oppmuntret til det, eller at det handler om tabubelagte temaer. Noen barn har heller ikke erfaring med at voksne hjelper dem. De har dermed liten tillit til voksne og ser ikke hensikten med å snakke om vanskelige forhold. Andre barn vil ha problemer med å formidle seg fordi de er så traumatisert at de bare husker bruddstykker av erfaringer. Jo mindre barna er, desto vanskeligere er det å få tak i hva de har erfart og hvordan de har opplevd det. Barn i førskolealder vil kreve mye støtte fra en voksen for å kunne gjengi hendelser (Bunkholdt & Sandbæk, 2008).
Samtaler med barn kan selvsagt også handle om dagligdagse ting som er uproblematiske, men barnevernstjenesten er der nettopp fordi barn og unge er i en vanskelig situasjon som man vil prøve å rette på. Da må det legges til rette for at det blir mulig å snakke om de vanskelige forholdene på en måte som ivaretar barnet.
Barnevernstjenesten blir kritisert for ikke å snakke med barna; i hvert fall dokumenteres ikke samtalene (Skauge, 2010). Noen ganger handler dette om holdninger til barns medvirkning. Men det handler også om at det er vanskelig å få barn i tale om problematiske omsorgsforhold. Tanken på de mulige konsekvensene en samtale kan få, setter de ansatte i et etisk dilemma som kan være utfordrende - spesielt om man ikke føler seg trygg på hvordan man best kan ivareta barnet, og samtidig få de opplysningene som er nødvendige for å iverksette tiltak.
I en artikkel om klinisk kommunikasjon, skriver Bjørn Killingmo at den gode kliniske samtalen skal være psykologisk åpnende (1999). Han beskriver dette som at pasienten mest mulig uforstilt skal klare å snakke med hjelperen, og at veien dit er å møte pasienten med bekreftelse. Killingmo skriver videre at bekreftelse ikke har noen effekt om den formidles bare med ord. Den må være autentisk. Denne forståelsen av en profesjonell samtale er også relevant for hvordan vi ser på bruken av samtalemetoder.
DCM i Oslo kommune
En av metodene det vises til i innlegget i Fontene Forskning, er Den dialogiske samtalemetoden (DCM). DCM er en metode for profesjonelle barnesamtaler og er et satsingsområde for Barne- og familieetatens tilbud om kompetanseutvikling for ansatte i barnevernstjenestene i Oslo kommune. Metoden er utviklet av Kari Trøften Gamst og Åse Langballe (2004), og tilpasset barnevernstjenestens arbeid (Langballe, Gamst & Jakobsen, 2011; Gamst, Hotvedt & Lindland, 2011-2012). Opplæringen i DCM for ansatte i barnevernstjenesten i Oslo kommune startet som et prosjekt i 2011 og ble etter to år etablert som en fast ordning. Vi er nå i gang med det sjette opplæringsprogrammet. Opplæringen gjennomføres som et samarbeid mellom barnevernstjenesten i bydelene og Barne- og familieetaten.
Hva er DCM?
DCM er en strukturert metode for profesjonelle samtaler med barn og unge, og ble utviklet med tanke på dommeravhør av barn. Målet for samtalen er å få frem barnets egne erfaringer, meninger og følelser. Den kommunikasjonsteoretiske forståelsen som ligger til grunn for metoden, er at samtalen er et samarbeidsprosjekt mellom barnet og den profesjonelle, der barnet sees som en aktør. Utfra sine posisjoner er likevel ikke forholdet mellom de to likeverdig. Barnevernsarbeideren har et overtak i kraft av å være voksen og ha et profesjonelt mandat for samtalen. Barnevernsarbeideren må forstå både sin egen og barnets rolle, hvordan de påvirker hverandre i samtalen og hvordan asymmetrien i forholdet kan reduseres. I tillegg må den profesjonelle ha kunnskap om og ta hensyn til hva som kan forventes av barnet ut fra alder, modning og situasjon. Metoden består av fem hovedområder; strukturert faseinndeling, kommunikasjonsprinsipper, temaorganisering, fysisk tilrettelegging og væremåte/holdning. Sammen med teorigrunnlaget er den grundig presentert i boka «Profesjonelle barnesamtaler» (Gamst, 2011). Vi vil her kort si litt om hva de ulike hoveddelene består i.
Strukturert faseinndeling vi-ser til hvordan samtalen forberedes og bygges opp. De innledende fasene går ut på å etablere kontakt og gi barnet tilpasset informasjon om hvordan barnevernstjenesten vil bruke de opplysningene som framkommer. De videre fasene handler om hvordan man introduserer temaet for samtalen, at man gir barnet rom for å fortelle og deretter utforsker det barnet har fortalt. I den siste fasen avsluttes samtalen på en ivaretakende måte, med nødvendig informasjon om hva som skal skje videre. Fasestrukturen legger noen rammer for samtalen som hjelper den profesjonelle til å ivareta barnet på en god måte, ved at barnet blir forberedt på premissene og måten å samtale på.
Kommunikasjonsprinsippene viser til hvordan man stiller spørsmål og responderer på en måte som inviterer til at barnet skal få rom til å fortelle sin historie. Det finnes en rekke kommunikasjonsprinsipper, som for eksempel det å stille åpne framfor lukkede spørsmål dersom man vil ha barnet til å fortelle fritt. Et annet eksempel er å gi rom for pause i samtalen, slik at barnet får mulighet til å tenke i fred og eventuelt fortelle mer. Andre eksempler på kommunikasjonsprinsipper er korte bekreftelser som viser at barnet blir lyttet til, gjentakelser av det barnet sier som kan hjelpe barnet til å holde tråden i fortellingen, og oppsummeringer underveis i samtalen som gir barnet mulighet for å korrigere den voksnes forståelse og/eller fylle ut fortellingen ytterligere. Kommunikasjonsprinsippene er konkretiseringer av hva den profesjonelle kan gjøre og si, for å hjelpe barnet til å fortelle sin historie og vise at det barnet har å fortelle, er viktig.
Temaorganisering handler om å konsentrere samtalen om ett tema om gangen. Slik unngår man at samtalen blir springende og at barnet ikke får fortalt ferdig i sitt tempo.
Fysisk tilrettelegging er også ett av hovedområdene i DCM. Det handler om å møte barnet i fysiske omgivelser som er tilpasset situasjonen, og hvor samtalen ikke forstyrres.
Det femte hovedområdet i DCM er den voksnes væremåte og holdning til barnet. Dette går ut på å være til stede for det barnet man snakker med, lytte til det barnet formidler og samtale på en måte som viser interesse og forståelse. Det handler også om å reflektere over sine egne holdninger til barn og hvordan du som voksen forholder deg til det barn formidler.
DCM er strukturering av kjent kommunikasjonskunnskap. Det er et verktøy som kan hjelpe den enkelte barnevernsarbeider til å gjennomføre samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner om tema som ofte er tabubelagte eller vanskelige å snakke om. Metoden må tilpasses barnets alder, målet for samtalen og hva som er tema for samtalen.
Kompetanseprogrammets oppbygning i Oslo
Metodeopplæringen i Oslo går over ett år. Den består av en kombinasjon av undervisning, ferdighetstrening i grupper under veiledning og barnesamtaler med veiledning. Refleksjon over etiske dilemmaer som barnevernsarbeiderne står overfor ved bruk av metoden, har en sentral plass i opplæringen.
Parallelt med metodeopplæringen har vi opplæring av kursledere for dem som skal veilede nye deltakere. Kurslederopplæringen består av undervisning og ferdighetstrening. Fokus er på hvordan metoden kan forstås og formidles, i tillegg til hvordan gi veiledning. De som tar kurslederopplæringen, blir ekstra ressurser i barnevernstjenestene og har ansvar for vedlikehold av metoden på sitt arbeidssted.
I tillegg til disse to opplæringsløpene er det etablert et fagnettverk, hvor de som har fullført kurslederopplæringen, kan delta. Nettverket har samling to ganger pr år, og diskuterer temaer som er relevante for metoden og bruken av den. I mars i år hadde vi en samling der unge fra Landsforeningen for barnevernsbarn og Forandringsfabrikken, sammen med kursledere fra bydelene, var invitert for å være med på å utveksle synspunkt og erfaringer på samtaler mellom barn/unge og ansatte i barneverntjenesten.
DCM som utgangspunkt for kompetanseutvikling
I barnevernsarbeid og lignende virksomheter vil det alltid være spørsmål om hvordan generell kunnskap brukes i kontakten med enkeltmennesket. Dette er spørsmål vi også er opptatt av i forbindelse med satsingen på DCM i Oslo. Barnevernsarbeiderne som tar denne opplæringen, ser dilemmaene som oppstår når de skal bruke metoden i samtaler med barna. Derfor vil mye av ferdighetstreningen og veiledningen på barnesamtalene handle om hva som er mulige handlemåter i konkrete situasjoner.
Vi ønsker å tilby barnevernstjenestens medarbeidere en opplæring hvor de får bedre kompetanse på å snakke med barna de møter i arbeidet. Dette innebærer en opplæring i metoden DCM som et første steg. I tillegg har bydelene en ordning, der de som har tatt opplæringen, får friske opp kunnskapene og reflektere rundt bruken av metoden. Samlingene for medarbeidere med opplæring som kursleder er ytterligere en mulighet for å drøfte relevante tema som dukker opp i forbindelse med opplæringen og bruken av DCM.
Det at vi har kontinuerlig opplæring i DCM over mange år, samt kurslederopplæring og fagnettverk, har gitt oss en mulighet til å justere opplæringen og rette opp mangler. Vi får også en mulighet til å sette temaer på dagsorden som er relevante for bruken av DCM og kan legge til rette for diskusjoner. På den måten vil barnevernsarbeiderne opparbeide seg en kritisk innstilling til bruken av samtalemetoden, og være opptatt av hvordan barnet opplever samtalen.
Hvordan kan DCM være en god samtalemetode?
Deltakerne på opplæringen sier at de opplever samtalemetoden som en viktig og nyttig kompetanse å ha. DCM hjelper barnevernsarbeiderne til å planlegge, gjennomføre og å være bevisst hvordan de snakker med barna. De føler seg tryggere på å snakke om det som er vanskelig. De forbereder seg bedre, opplever at de får vite mer om barnas oppfatninger og trenger ikke snakke så mye med foreldre og andre voksne. De informerer barna bedre og de lar ikke så lett sin egen forforståelse styre samtalen. Det blir sagt at å bruke DCM oppleves som en kvalitetssikring av samtalene med barna.
Det er også verdifullt at barnevernsarbeiderne opplever mer mestring i disse vanskelige samtalesituasjonene. Det gjør at de snakker mer med barna, og får dermed mengdetrening. Dette kan gi en sterkere motivasjon og interesse for å utvikle kommunikasjonskompetansen sin, både ved å skaffe seg mer generell kunnskap og reflektere over det man gjør. At barnevernsarbeiderne i større grad snakker med barna, er også et første skritt i retning av å oppnå bedre medvirkning fra barnas side.
At de voksne føler at de mestrer samtalesituasjonene bedre, er selvsagt ingen garanti for at samtalene faktisk er til hjelp for barna. Den beste garantien er den tilbakemeldingen du får fra barnet du snakker med.
Flere av dem som bruker DCM, får positive tilbakemeldinger fra barna. Her er noen eksempler:
«Hvorfor gjør dere ikke reklame for barnesamtalen? Jeg hadde aldri hørt om barnesamtale før. Dere burde gjøre reklame for det sånn at barn vet at det finnes». (Gutt 8 år)
«Jeg må bare si en ting til.. Det er det at du er faktisk den beste jeg har møtt. Jeg merker det at du liksom.. du sitter og hører på meg, du sitter og ser på meg og du liksom… du svarer på en måte… og så er du veldig hyggelig da… Jeg kjenner det at..jeg blir liksom kjent med deg uten å kjenne deg» (Jente 12 år).
Det er også eksempler på at barn har bedt om flere samtaler med barnevernsarbeidere som har brukt DCM, fordi de opplever seg hørt og tatt på alvor i samtalene.
Avslutning
Kompetanseutvikling tar tid. Når ansatte i barnevernstjenesten skal ta i bruk ny kunnskap som for eksempel kommunikasjonsmetoden DCM, må de få tid til å lære metoden og øve seg på å bruke den i praksis. Hensikten med ny kunnskap må jo være at den konkrete utførelsen av arbeidet endres. Dette gjelder all kunnskap, men blir kanskje særlig tydelig der det gjelder læring og bruk av metoder. Når kunnskapen blir integrert, vil bruken av metoden forhåpentligvis oppfattes naturlig.
Det er viktig å være kritisk til metoder, men vi synes det blir for snevert å trekke bruken av en metode i tvil på grunn av ett element i metoden. En metode som DCM kan være et godt utgangspunkt for å heve barnevernsarbeideres kompetanse på kommunikasjon. I tillegg til metodeopplæringen må vi da legge til rette for vedlikehold og refleksjon, og slik bidra til at den enkelte får utviklet en god praksis. Uansett hvor god kommunikasjonskompetanse den profesjonelle har, vil kvaliteten på samtalene variere, fordi kommunikasjon og kompetanse ikke er statiske faktorer. De er i bevegelse og vil til enhver tid være avhengig av de involverte.
Sammendrag
I Fontene Forskning nr. 1/2016 har Line Joranger et innlegg på debattsidene med tittelen «Hvorfor gjentar dere det siste ordet vi sier hele tida?». Hun stiller seg kritisk til samtalemetoder som blir brukt i barnevernet i Norge og viser til Barnevernproffene som uttaler at de ikke ønsker å bli møtt av hjelpere som bruker standardiserte metoder for kommunikasjon. Det får dem til å føle seg mindreverdige og som brikker i et spill. Det er særlig kommunikasjonsprinsippet om å gjenta siste ordet/ordene til den man snakker med som får fokus i innlegget.
Litteraturliste
Bunkholdt, Vigdis & Sandbæk, Mona (2008). Praktisk barnevernarbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk
Gamst, Kari Trøften & Langballe, Åse (2004). Barn som vitner. En empirisk og teoretisk studie av kommunikasjon med barn i dommeravhør. Utvikling av en avhørsmetodisk tilnærming. Oslo: Avhandling for dr.polit.graden. Institutt for spesialpedagogikk. Det Utdanningsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Oslo.
Gamst, Kari Trøften (2011). Profesjonelle barnesamtaler. Å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget.
Gamst, Kari Trøften, Hotvedt, Tonje & Lindland, May (2012). Kompetanseutviklingsprogrammet Barnesamtalen i barnevernet. En Dialogisk samtalemetode med barn. Oslo: Prosjektrapport, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – Øst og Barne- og familieetaten, Oslo Kommune.
Jensen, Per & Ulleberg, Inger (2011). Mellom ordene. Kommunikasjon i profesjonell praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Killingmo, Bjørn (1999). Den åpnende samtalen. Tidsskrift for den Norske Lægeforening 119 (1), s. 5-59
Langballe, Åse, Gamst, Kari Trøften & Jakobsen, Marianne (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernsarbeid. Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse. Oslo: Rapport nr 2, Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress.
Ruud, Anne Kirsti (2011). Hvorfor spurte ingen meg? Kommunikasjon med barn og ungdom i utfordrende livssituasjoner. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Skauge, Berit (2010). Er det noen som vil høre på meg?: Har endringer i barnevernloven, organisering av kommunale tjenester og innføring av nytt fagdataverktøy, der fokus har vært økt brukermedvirkning og deltakelse fra barnet, medført endringer i praksis?: Blir barnets stemme mer fremtredende? Trondheim: Masteroppgave, Norges Tekniske og Naturvitenskapelig Universitet.