JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Vi har havnet i en ond spiral med få samvær og svak tilknytning, som igjen gir dårlige samvær

Vi foreldre ønsker å være en del av barnets liv. Vi ønsker ikke to timer annenhver måned med vri åtter på et møterom hos barnevernet, slik det ofte er.
Gode samvær forutsetter et godt samarbeid rundt barnet. Det er dessverre svært få barneverntjenester som har prioritert dette, skriver en forelder i dette innlegget.

Gode samvær forutsetter et godt samarbeid rundt barnet. Det er dessverre svært få barneverntjenester som har prioritert dette, skriver en forelder i dette innlegget.

Colourbox

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det har den siste tiden vært flere fosterforeldre som har stått fram anonymt med (u)like historier om hvor krevende det er å være fosterforeldre, og da særlig knyttet til dette med samvær og tilbakeføring.

Det er anslagsvis 10–20.000 foreldre i Norge (basert på tall over barn under offentlig omsorg) som har vedtak på at barnet ikke skal bo hos sine foreldre. Men vi er en gruppe som sjelden kommer til orde i det offentlige ordskiftet, har generelt mye stigma knyttet til det å være barnevernsforeldre, og som i mange år har blitt nærmest glemt.

La meg begynne med å si at vi ønsker det beste for våre barn. Noen ganger er det beste å bo for en kortere eller lengre periode borte fra foreldre. I motsetning til hva mange tror er ikke omsorgsovertakelse vanligvis relatert til rus, overgrep eller vold. Det er oftere på grunn av manglende foreldreferdigheter eller livssituasjon, gjerne knytte til økonomi og helse – og forskjellige utfordringer hos barnet, det kan være skolevegring, utagerende atferd eller rus.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har slått fast at omsorgsovertakelse skal være kortvarige, samvær skal vurderes individuelt, og at barnet skal tilbakeføres til foreldrene dersom det er mulig.

Vi mistenker at en del av «misnøyen» med økt mengde samvær for barn i fosterhjem kommer som en følge av at da fosterhjemmene ble rekruttert, var dette trolig med en forventning om langvarig plassering og lite samvær. Dette har nemlig vært norsk praksis i mange tiår.

Vi har havnet i en spiral der vi får få samvær. Få samvær gir svak tilknytning mellom foreldre og barn, som igjen gir dårligere samvær. Å få til en tilbakeføringssak har fram til nå vært nærmest umulig, i stor grad fordi barnet har liten grad av tilknytning til foreldrene. Dette til tross for at foreldrenes livssituasjon er helt annerledes enn da barnet ble plassert.

Vi skjønner at det er krevende å få barn til å delta på samvær. Fremmedgjøring og stigma er knyttet til barnevernsforeldre og barnevernsbarn. Verken barnevernsbarn eller fosterbarn er hyggelige «titler» å være merket med når man bare ønsker å være barn. Tilsvarende ønsker vi å være foreldre.

Vi mistenker at reservasjoner og negative holdninger fra både barnevernet, fosterforeldre og samfunnet vil smitte over på barnet. Og på samme måte som i en samværssak, der barnet rives mellom to foreldre, vil mange barn føle på en lojalitetskonflikt mellom fosterhjemmet som er hoved-omsorgsgiver og foreldre de kun ser en gang iblant.

Ansvaret for å få til gode samvær ligger ikke hos foreldre, fosterforeldre eller barn. Det er barnevernets ansvar. Det er kun i situasjoner der det er fare for liv og helse at samvær skal utgå.

Gode samvær forutsetter et godt samarbeid rundt barnet. Det er dessverre svært få barnevernstjenester som har prioritert dette. Ofte må barnet si nei til en bursdag eller en fotballkamp for å ha samvær med foreldre. Gjennom et godt samarbeid kunne man fått til fleksibilitet rundt samværene der samværet kunne bli etter bursdagen, eller foreldre kunne komme og se fotballkampen. For det er det vi ønsker, å være en del av barnets liv. Å få innblikk i hva barnet er opptatt av og driver med. Vi ønsker ikke å være to timer annenhver måned med vri åtter på et møterom hos barnevernstjenesten. Men det er ofte det vi blir.

Fosterhjemsundersøkelsen viser at 70,7 prosent av fosterforeldre ikke har tvunget barn til samvær, så det er ikke slik at dette gjelder alle barn i fosterhjem. 29,6 prosent har lagt press på/tvunget barn til samvær. Her er det mange ulike grader av press. Barn blir også presset til å gå skole, delta i bursdager og andre ting de ikke har lyst til. 3,8 prosent har blitt båret eller holdt fast. Det er viktig å ta tak i disse sakene og se på hvorfor. Og barnevernet må ta grep for at gjennomføring skal bli lettere for alle parter.

Det hender også at vi foreldre må rive løs barn og tvinge dem bort fra oss etter endt samvær. Gråtende barn som klamrer seg til foreldre. Barn som nekter å sette seg i bilen. Barn som ringer til alle døgnets tider og vil hjem.

Vi deler fosterforeldres mening om at støtten og hjelpen fra barnevernstjenesten ofte er mangelfull, både før og etter plassering i fosterhjem. Med bedre hjelp til foreldre før plassering, vil mange plasseringer unngås. Med bedre hjelp etter, vil man unngå ytterligere flyttinger av sårbare barn – og sannsynligvis oppnå bedre samarbeid rundt barnet.