JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Skolevegring er et samfunnsproblem som krever kollektiv handling

I fjor hadde nesten fire prosent av alle elever fra 6. til 10. klasse skolevegring i større eller mindre grad. Det er tegn på et sviktende skolesystem og et samfunn som ikke er i stand til å gi tilstrekkelig støtte til de som trenger det mest.
Vi kan ikke gi opp og akseptere. Vi må investere mer i skolehelsetjenesten og sosialfaglig kompetanse på skolene, skriver Tone Sophie Gleditsch.

Vi kan ikke gi opp og akseptere. Vi må investere mer i skolehelsetjenesten og sosialfaglig kompetanse på skolene, skriver Tone Sophie Gleditsch.

Colourbox

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi hadde akkurat satt oss ned rundt møtebordet på en ungdomsskole. Inspektør, kontaktlærer, sosiallærer, skolepsykolog og avdelingsleder fra skolen, PPT rådgiver, saksbehandler fra barnevernstjenesten og meg som veileder for skoleløft var samlet til vår månedlige samarbeidsmøte vedrørende en elev som har hatt høyt skolefravær i ett år.

«Hvilken elev er det snakker vi om i dag?» kom det fra kontaktlærer i det alle hadde satt seg. Det ble litt stille rundt bordet før inspektøren opplyser om hvem vi skal snakke om. Jeg spør hvordan det har gått med eleven siden sist samarbeidsmøte, hvor mange dager eleven har vært på skolen, hva eleven eventuelt har deltatt på og hvorvidt skolen har hatt dialog med jenta. Ingen kan svare på dette, så inspektør må bla litt i dokumentene for å finne svar. Etter litt kan vedkommende fortelle at eleven har vært på skolen to dager den siste uken.

«Det er jo fantastisk», utbryter jeg. Spørsmålene brenner på tungen, så jeg spør: hvordan gikk det med eleven, hvilke fag deltok hun på, hvordan var det sosialt? Ingen kan svare på dette.

Videre spør jeg hvordan det har gått med tiltaket vi avtalte på forrige samarbeidsmøte, der en fast ansatt fra skolen, helst kontaktlærer, skal sende eleven en melding hver morgen. Skolen informerer at de ikke har jobb mobil og ikke kan bruke sin private telefon til å korrespondere med elever. Jeg spør om skolen har hatt dialog med elevens foreldre. Det er det ingen som har hatt. Skoleinspektør sier til slutt at de har mange elever med utfordringer på skolen, og mange som sliter med skolevegring. Skolen har rett og slett ikke kapasitet til så tett oppfølging av en enkelt elev.

Intensjonen er god, men skolen har ikke tilstrekkelig med ressurser til å kunne gi god nok oppfølging.

Skolevegring er et problem som etter min mening har fått altfor lite oppmerksomhet i Norge. Mens vi skryter av vår velferdsstat og høye utdanningsstandarder, overser vi i stor grad den økende skolevegringen blant våre elever. Dette er ikke bare et individuelt problem, men tegn på et sviktende skolesystem og et samfunn som ikke er i stand til å gi tilstrekkelig støtte til de som trenger det mest.

Skolevegring er ikke bare et spørsmål om tristhet eller frykt for å gå på skolen. De er et komplekst fenomen som kan ha mange alvorlige konsekvenser for den enkelte elev og samfunnet som helhet. Mange elever som opplever skolevegring, lider av angst, depresjon og følelsen av å være hjelpeløse. Dette kan ha langvarige effekter på deres mentale helse og livskvalitet. I tillegg mister de verdifull skoletid og muligheten til å lære og utvikle seg, noe som kan påvirke deres fremtidige akademiske og yrkesmessige muligheter.

De siste tre årene har skolevegring økt kraftig i Norge og er et symptom på et større problem i samfunnet vårt. I fjor hadde nesten fire prosent av alle elever fra 6. til 10. klasse skolevegring i større eller mindre grad.

Det er på tide at vi tar kollektivt ansvar for å endre holdninger, strukturer og systemer som bidrar til skolevegring. Hvis vi virkelig tror på viktigheten av utdanning og velvære for våre unge, må vi handle nå for å gi dem den støtten de trenger for å trives både faglig og følelsesmessig.

Det er mange hverdagshelter som jobber på skolene rundt omkring i landet, og jeg er sikker på at det ikke er viljen det står på. Lærerne er overarbeidet og skal fungere som både klasselærer og sosiallærer. Skolene har ofte mange utfordringer og få ressurser til å håndtere utfordringene.

Ser man på statistikken, tyder mye på at skolevegrerne ofte havner i uheldige miljøer og kan se mot en fremtid med rus, kriminalitet og arbeidsledighet. Det vil si at ressursene må brukes, men det går av pengesekken til Nav, psykisk helse eller rusomsorgen. Ofte vil problemene slå røtter og vedvare i mange år eller livet ut. Er det samfunnsøkonomisk forsvarlig da å begrunne manglende fokus og oppfølging i skolealder med manglende ressurser? Vil det da ikke være klokt å investere mer i forebyggende arbeid og mer ressurser til skolene?

Vi kan ikke gi opp og akseptere. Vi må investere mer i skolehelsetjenesten og sosialfaglig kompetanse på skolene. Vi må bruke de offentlige og private tiltakene som er etablerte og finnes. Vi må revurdere læreplanene våre for å inkludere en større variasjon av læringsmetoder og vurdere alternative måter å vurdere elevene på.

I saken jeg nevnte innledningsvis kom eleven på skolen to dager den uken, men ble borte de neste to ukene. Jeg tolker dette dit hen at eleven ber om å bli sett, men trekker seg tilbake når hun opplever å ikke bli rammet inn. Heldigvis var barnevernstjenesten påkoblet, og de benyttet seg av ekstern bistand. Vi var to veiledere i saken, meg som skolekoordinator og en familieveileder som parallelt jobbet med veiledning og støtte til foreldrene. Vi dro hjem til familien hver morgen og motiverte jenta til å gå på skolen. Foreldrene fikk veiledning på hvordan de kan møte jenta, snakke med henne, ramme henne inn og støtte henne. Videre fikk de veiledning på viktigheten av deres samarbeid med skolen, og at de er påkoblet og viser interesse i ungdommens skolehverdag.

I dialog og samarbeid med skolen fikk vi lagt opp en plan for eleven, med kortere skoledager og et belønningssystem som var attraktiv for akkurat denne ungdommen. Jeg som skolekoordinator, engasjert av barnevernstjenesten, holdt tak i trådene. Jeg hadde daglige samtaler med skolen og med eleven, fulgte opp belønningen og jobbet med motivasjonen. Etter hvert fikk vi foreldrene på banen, der de gradvis tok over ansvaret for oppfølging, motivasjon og belønning av ungdommen. Etter seks måneder var ungdommen på skolen hver dag og fikk fullført siste året på ungdomsskolen med godt nok grunnlag til å kunne bestå i alle fag.

Dette endret seg til å bli en solskinnshistorie. Men for å komme dit, krevde det et tett samarbeid mellom skolehelsetjeneste, sosiallærer, kontaktlærer, barnevernstjenesten, foreldrene og oss som tiltak.

Skolevegring er ikke bare et individuelt problem, det er et samfunnsproblem som krever kollektiv handling!