JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Klart det er en sammenheng mellom tidsånd, politikk og rusbehandling

Rusbehandling i dagens Norge er medisinsk og individualisert. Mer enn 50 års erfaring og kompetanse med fellesskap som metode og praksis er så godt som feid av banen.
Studentene lærer for lite om gruppebehandling, mener innsenderen.

Studentene lærer for lite om gruppebehandling, mener innsenderen.

Colourbox

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Klart det er en sammenheng. Tidsånd, politiske beslutninger, departementenes iverksettelse av vedtatt politikk, direktoratenes retningslinjer, og endringer i praksis og innhold på lokale enheter, for eksempel på en høyskole. Jeg vil se nærmere på hvordan denne prosessen nedfeller seg i pensumlisten på videreutdanning i rus- og avhengighetsproblematikk på VID, med spesiell vekt på det pensum som foreslås under rubrikken rusbehandling.

Vi starter med tidsånden. På 80-tallet flatet den politisk-radikale fasen ut. Individualiseringen i samfunnet utviklet seg raskt, og nyliberalistisk markedstenkning rådet i økonomien. Til tross for den tiltakende individualiseringen i samfunnet, hadde ruskollektiver og terapeutiske samfunn, tuftet på fellesskap og medikamentfri behandling, en sterk og betydningsfull posisjon på 80- og 90-tallet. I dag er den markedsliberale tenkningen og praksisen forsterket. Sykehus drives som butikk. Helseforetakene tenker kun på hva «som lønner seg». Det er betimelig å spørre: For hvem? Nedleggelsen av Ullevål sykehus er et skremmende eksempel. De fleste terapeutiske samfunn er borte vekk. Ruskollektivene individualiseres.                                                                                                                    

Det store paradigmeskiftet for rusbehandling i Norge var Rusreform II i 2004. Da ble ansvaret for rusbehandling flyttet fra fylkeskommunene til staten ved de regionale helseforetakene. Rusbehandling i spesialisthelsetjenesten skulle ligne mest mulig på en sykehusavdeling. Daværende byrådsleder i Oslo, Erling Lae (H) var sterkt imot å overføre rusbehandlingen i kommunen til spesialisthelsetjenesten. Han ble overkjørt av Bondevik II-regjeringen. Frem til da hadde Oslo kommune hatt en sammenhengende kjede av kommunale tiltak på rusfeltet.                                    

I Helsedirektoratets retningslinjer for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (2017) presenterer direktoratet en rekke terapeutiske tilnærminger: Miljøterapi. Motiverende intervju: Kognitiv atferdsterapi. Mentaliseringsbasert terapi. Systematisk fysisk aktivitet. Musikkterapi. 12-trinns rusbehandling. Mindfulness i rusbehandling. Legemidler som støttebehandling til alkoholavhengige. Nedtrapping av benzodiazepiner. Urinprøver og andre biologiske markører. Gruppe- versus individuell tilnærming. Parterapi.

Jeg vet ikke om listen over tiltak er uttrykk for Helsedirektoratets prioriteringer, men registrerer at gruppe- og individuell tilnærming står nest sist på listen. I sin begrunnelse for denne tilnærmingen skriver de følgende: «Det er usikkerhet om hva som har best effekt av gruppebasert tilnærming og individuell tilnærming. Det foreslås derfor å la pasientenes individuelle og varierende behov være styrende for tilbudet som gis.» Det som er vanskelig å forstå er at Helsedirektoratet ikke med ett eneste ord refererer til det faktum at vi har hatt gruppebaserte tilbud i rusbehandling i mer enn 50 år. De ignorerer fullstendig den erfaring og kompetanse ruskollektiver og terapeutiske samfunn kunne ha bidradd med i utarbeidelsen av disse retningslinjene. Tilfeldig? Neppe. Gruppe- og fellesskapstenkning har ingen plass i det individuelle og medisinske perspektivet.                     

Så hvordan avspeiler dette seg i pensumlisten på det videregående utdanningstilbudet i rus- og avhengighetsproblematikk på VID under rubrikken rusbehandling? Antall sider under denne rubrikken utgjør 96 sider, de fleste obligatoriske. En artikkel (6 sider) som handler om ruskollektiver for ungdom er anbefalt lesning, altså ikke obligatorisk. En annen artikkel om behandlingskollektivene på 2 sider, er obligatorisk lesning. 27 av de 96 sidene handler om farmakologi og urinkontroll. Holder vi denne pensumlisten opp mot Helsedirektoratets retningslinjer for anbefalte behandlingstiltak, inneholder den ingen litteratur om for eksempel miljøterapi, kognitiv atferdsterapi og motiverende intervju. På dette feltet er det skrevet en rekke fagbøker. Derimot utgjør litteratur som jeg vil kalle medisinsk, nesten 30 prosent av litteraturen om rusbehandling. Så her følger de opp helsedirektoratets anbefalinger. Litteratur om terapeutiske samfunn er fullstendig utelatt. Her fins det også en rekke fagbøker. Obligatorisk litteratur om ruskollektiver utgjør kun 2 prosent av antall sider på denne listen.

Hva som skjer i den praktiske undervisningen i rusbehandling, vet jeg ingenting om. Men det som kan slås fast, er at det er en klar sammenheng mellom denne pensumlisten og tidsånden, politiske beslutninger, retningslinjer og hva det undervises i på videreutdanningen i rus- og avhengighetsproblematikk. Mer enn 50 års erfaring og kompetanse med fellesskap som metode og praksis er så godt som feid av banen. Rusbehandling i dagens Norge er medisinsk og individualisert, og omtalte pensumliste er bare et lite, men allikevel klart uttrykk for denne tenkning og praksis