JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fosterforeldre er ikke fagpersoner

Vi forstår at fosterforeldre kan oppleve det vanskelig å sende et barn på samvær. Men det er en helt umulig tanke at fosterforeldre skal kunne overprøve juridiske og faglige begrunnede beslutninger og få ansvar for vurderinger med store konsekvenser for barnets liv.
Vår erfaring er at alle som står rundt barnet ønsker det samme – at barnet skal ha en trygg og god oppvekst. Hadde det ikke vært mye bedre om vi satte oss ned sammen og forsøkte å finne løsninger forbi fordommer, mistillit og redsel? spør forfatteren.

Vår erfaring er at alle som står rundt barnet ønsker det samme – at barnet skal ha en trygg og god oppvekst. Hadde det ikke vært mye bedre om vi satte oss ned sammen og forsøkte å finne løsninger forbi fordommer, mistillit og redsel? spør forfatteren.

Solfrid Rød

post@barnevernsforeldrene.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF) skal jobbe for at familier i kontakt med barnevernet får den hjelpen de har behov for. Vi ønsker å bidra til å heve kvaliteten på barnevernets arbeid gjennom dialog med familie, nettverk og fosterforeldre, med fagfelt, myndigheter, politikere og andre organisasjoner med tilsvarende målsettinger.

De siste månedene har vi merket en tilspissing i kommunikasjonen fra fosterforeldre, der de fremstår som i konflikt med «resten av verden». Det har vært mye oppmerksomhet rettet mot barn som ikke ønsker å dra på samvær, og fosterforeldre som opplever at de står alene mot «hele verden» i sitt forsøk på å ivareta barna.

Vi forstår at fosterforeldre ofte føler at de blir overlatt til seg selv. Vi forstår også at fosterforeldre kan oppleve at det er vanskelig å sende et barn på samvær, når barnet motsetter seg dette. Imidlertid kan årsakene til vanskelighetene være komplekse og skyldes sammensatte forhold. Lojalitetskonflikter, opplevelse av uenigheter og ulikheter mellom foreldre og fosterforeldre, kunstige settinger, voksnes motstand og usagte konflikter kan påvirke. Og hva vet vi om hvordan fosterforeldres holdninger påvirker barnets ønske om samvær og kontakt?

Et bunnfortvilt rop om hjelp fra et fosterhjem

Det er en helt umulig tanke at fosterforeldre skal kunne overprøve juridiske og faglige begrunnede beslutninger og vedtak, og få ansvar for vurderinger med store konsekvenser for barnets liv. Det er også vanskelig å se hvordan fosterforeldre skal klare å se barnets situasjon i en større helhet og systemisk sammenheng uten bias.

Fosterforeldre skaper tilknytning, slik skal det være. Men som hos foreldre, vil tilknytningen og det emosjonelle, subjektive ståstedet spille en rolle i fosterforeldres utøvelse av sitt oppdrag. Vi støtter fosterforeldres kamp for bedre økonomiske rammebetingelser. Det betyr ikke at fosterforeldre er fagpersoner eller har nødvendig fagkompetanse til å kunne ta beslutninger på barnets vegne.

Som organisasjon ønsker vi å ta ansvar for å finne løsninger som bidrar til å redusere konflikten og utfordringsbildet. Vi vet at vi må lytte til hverandre, vi må lære av hverandre og vi må se verdien i hverandre. Vi mener at ingen av partene vil kunne skape endring alene, og vi må alle dra i samme retning – for å bedre barnets oppvekstvilkår, og barnets mulighet til vekst og utvikling i et mer langsiktig perspektiv.

Hadde det ikke vært mye bedre om vi satte oss ned sammen og forsøkte å finne løsninger forbi fordommer, mistillit og redsel? Vår erfaring er at alle som står rundt barnet ønsker det samme – at barnet skal ha en trygg og god oppvekst.

Vi har allerede den nødvendige kunnskapen, erfaringene og kompetansen, vi må ta den i bruk, og vi må møtes og enes om hvordan. Hvordan sørger vi for at barn i fosterhjem og institusjoner får oppfølgingen de trenger for å kunne leve gode liv? Hvordan sikrer vi at foreldre og fosterforeldre får oppfølgingen de treger og istandsettes til verdens viktigste jobb? Hvordan styrker vi familiene med tidlig innsats og forebygger omsorgsovertakelser, og hvordan sikrer vi at ansatte i tjenestene har verktøyene, kunnskapen og tryggheten de trenger for å lykkes?

Og hvordan kan vi sammen kan bidra til at nemndene og domstolene våre har riktige verktøy for å skille omsorgssvikt fra skolevegring, mobbing, nevrologiske utfordringer, fysiske utfordringer, psykiske utfordringer osv.? Vi må snakke sammen, snakke hverandre gode og bli kjent med hverandre. Bare på den måten kan vi sørge for at barna våre vokser opp til gode trygge voksne mennesker!