JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Et bunnfortvilt rop om hjelp fra et fosterhjem

Vi ville tilby et trygt og kjærlig hjem. Vi møtte et barnevern og et rettsvesen som ikke hjalp oss i denne oppgaven, men som tvert imot gjorde livet til et mareritt både for barnet og for oss.
Vi får stadig høre at «barnets rettigheter kolliderer med foreldrenes rettigheter». Da «vinner» foreldrene, mener forfatterne av dette innlegget.

Vi får stadig høre at «barnets rettigheter kolliderer med foreldrenes rettigheter». Da «vinner» foreldrene, mener forfatterne av dette innlegget.

Colourbox

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Media har endelig fått opp øynene for at barn i Norge lider i et barnevernssystem som etter EMD-dommene har blitt voksenvern. Det er svært viktig at barnas stemmer nå bringes opp i lyset.

Vi vil fortelle om vår erfaring som fosterhjem i dette systemet.

Da vi gikk inn som fosterhjem for en del år siden var det med et sterkt ønske om å være den kjærlige, trygge hjemmebasen for et lite barn som virkelig trenger det. Det var også det som var etterspurt.

Lite visste vi at vi de neste årene skulle møte et barnevernssystem og ikke minst et rettsvesen som ikke hjalp oss i denne oppgaven, men som tvert imot gjorde livet til både barnet og oss til et kaos og faktisk etter hvert til et mareritt.

Tvangssamvær

Vi har i løpet av vår tid som fosterhjem blitt presset av barnevernet og andre til å tvinge barnet på samvær barnet ikke vil på og som hen har hatt det svært vanskelig med før, under og i lang tid etter. Vi har møtt beskyldninger om at vi er ute etter penger, at vi er empatiløse og eiesyke. Vi har blitt oppsøkt i vårt hjem av fremmede mennesker som overhodet ikke har noe der å gjøre. Vi har ikke fått hjelp av barnevern eller andre når vi har bedt om beskyttelse av barnet og oss selv.

Advokatenes maktutøvelse

Vi har blitt ydmyket, latterliggjort og tråkket på på de nedrigste måter av biologiske foreldres advokater, uten at noen har forsøkt å stanse dem eller maktet å støtte oss i møte med dem. Advokater som plutselig, i praksis, har fått enormt stor makt i spørsmål om barnets behov og barnets beste. Advokater som åpenbart helt bevisst og med strategiske midler og mål har ødelagt relasjoner som kunne vært gode. Ingen har virkelig prøvd å hindre dem i dette, er vår erfaring. Vår påstand er at alle involverte ville hatt det bedre og at samarbeid ville vært mye lettere uten kyniske advokaters innblanding. Men «systemet» har altså latt dem holde på med sin ufine opptreden, selv når «alle» er enige om at det som skjer er direkte uetisk både overfor barn, fosterhjem og andre.

Vår klare oppfatning er at de advokatene vi har vært tvunget til å forholde oss til heller ikke bidrar med mye positivt for dem de representerer; de biologiske foreldrene, når advokatene nærmest opptrer som krigshissere framfor å bidra til gode samarbeid mellom de voksne rundt barnet. Så er det selvsagt ikke slik at alle advokater opptrer på denne måten, men vi kjenner flere som har opplevd lignende. Spørsmålet er hvorfor «systemet» tillater dette, og vi aner dessverre svaret, som nok har frykten for tre store bokstaver i seg.  

Barnets beste-prinsippet utvannes

Vi har blitt møtt av nemnder og rettsinstanser som overhodet ikke har barnets beste i fokus, men som særlig etter EMD-sakene har foreldrenes ønsker og behov i fokus. Vi har blitt møtt av et system og fagpersoner som plutselig sier at nå er det slik at barnets beste er å vokse opp hos sine biologiske foreldre, nærmest uansett hvilke konsekvenser dette har. For prinsippet «til barnets beste» kan nå vris og vendes på til det passer inn i nærmest en hvilken som helst motivasjon og et hvilket som helst vedtak. Det er bare å se på saken i Rogaland der en 11-åring i fjor ble tvangsflyttet til sin biologiske far etter 10 år i fosterhjem, der barnets eneste ønske var å fortsette å bo hos sin faktiske familie, fosterfamilien sin. Hvis slike tvangshandlinger fra det offentlige, MOT barnets vilje, er «til barnets beste», så er hele dette systemet på ville veier. Det er dessverre også vår erfaring.

Vinglete barnevern

Vi har ikke blitt hørt når vi som barnets omsorgspersoner har fortalt hvilke behov barnet har. Fortsatt, etter mange år, må vi kjempe for at barnets stemme skal bli tatt hensyn til. Det er en seig og vond kamp, som vi som fosterforeldre opplever å stå helt alene i. Skal barnets stemme komme skikkelig fram i dette systemet er eneste mulighet nå å be om advokathjelp (som er svært kostbart, og som man som fosterforelder på ingen måte får noe støtte til).

Vi har opplevd en barnevernstjeneste som har blitt svært vinglete og usikre i sine vurderinger etter EMD-sakene. Dette har selvsagt i stor grad gått ut over både barnet og oss. Vi sliter konstant med et system som ikke lenger ser ut til å kunne hjelpe oss med å gi barnet det barnet trenger, nemlig stabilitet, forutsigbarhet og ro. Årsaken er, som vi stadig får høre, at «barnets rettigheter kolliderer med foreldrenes rettigheter». Da «vinner» foreldrene.

Belastende rettsprosesser

Vi har over mange år som fosterhjem vært vitner i ulike nemnds- og rettssaker. Vi har måttet åpne hjemmet vårt utallige ganger for et høyt antall tilsynspersoner, saksbehandlere, sakkyndige, veiledere og andre. Hvis vi har forsøkt å belyse hvor belastende alle rettssakene og prosessene rundt dette er for spesielt barnet, og også for oss som barnets psykologiske familie, har vi blitt møtt med skuldertrekk og et «sånn er det bare». Og i bakhodet lurer alltid trusselen om at fosterhjemsavtalen kan sies opp og barnet kan bli flyttet hvis vi som fosterforeldre stiller for mange spørsmål og blir for «vanskelige». Vi har jo hørt eksempler på dette.

Vi opplever absolutt dyktige barnevernsansatte som forsøker, men som sliter med å navigere i et farvann som har blitt meget urolig også for dem. Vi opplever at de ansatte er svært presset på tid, at de har for mange saker samtidig og at de også nå opplever krav som ikke er mulig å oppfylle uten at det går utover noen, da dessverre ofte barnet.

Uvisst og utrygt

Det er kanskje på grunn av alt dette at ingen, vi gjentar INGEN, noensinne har spurt oss hva vi tenker om den tilværelsen barnet og vi blir tvunget til å leve i, eller hvordan vi har det med at barnet og vi aldri vet når neste rettssak kommer opp. Eller hvordan det er å leve i vissheten om at det jevnlig kan komme tilbakeføringskrav, som da vil sette i gang store, belastende og langvarige prosesser med mange involverte. Dette oppleves som et ustabilt kaos. Et utrygt kaos som gjør livet til barnet og oss mye mer belastende enn det hadde trengt å være hvis barnets rettigheter hadde fått fokus igjen, slik det jo skal ha. Og hvis vi som fosterforeldre og barnets nærmeste hadde fått rettigheter til å kunne stå opp for barnet og oss selv. Det er jo ofte fosterforeldrene som kjenner barnet best. Men det er det plutselig få som vil snakke om.

Barn med fluktplaner

Vi hører om barnevernsansatte som slutter i jobben fordi barnevernet i praksis har blitt et foreldrevern. Vi hører en spak (og konfliktsky?) barneminister som ikke står opp for barna selv nå når hun virkelig trengs. Vi hører altså om barn som nå blir tvangsflyttet til biologiske foreldre etter å ha levd hele livet i fosterfamilien. Vi hører om flere sakkyndige som nå går inn i saker med en klar forhåndsagenda om å få flyttet barnet til biologiske foreldre. Vi hører om barn som presses og tvinges på samvær med voksne de ikke ønsker å treffe, vi hører om barn som gråter, som legger fluktplaner fordi det absolutt skal være samvær mot barnets vilje. Vi hører om fosterforeldre som sier de snart knekker i dette systemet. Vi hører om fosterhjem som resignerer og ikke orker mer, som sier opp avtalen, slik at barnet må flytte. Et barn de elsker, men som dessverre er omringet av et system som ikke evner eller ikke blir gitt muligheten til å ivareta verken barn eller fosterhjem på en god måte lenger.

Føler oss som fanger

Vi vet om barn og fosterhjem som lever i dette akkurat nå. Og om noen lurer: Vi har grått våre tårer og vridd våre hoder. For hva skal vi gjøre? Til hvem skal vi gå? Hvordan skal vi beskytte barnet – og oss selv – mot denne virkeligheten der voksnes ønsker plutselig trumfer barns behov? Hvordan skal vi i dette systemet få gitt barnet det barnet trenger? Når svært få ser ut til å faktisk kunne beskytte barnet og barnets rettigheter lenger? Vi finner ingen svar, og vi får ingen gode svar når vi spør. Vi elsker barnet, men vi føler oss som fanger som er tvunget til å bare sitte og se på at systemet ikke lenger står opp for barna.